Modum bad, traume poliklinikken

Lurt litt på hva jeg driver med for tiden, hvorfor jeg skriver så få innlegg om hva som skjer i livet mitt? I september startet jeg på kurs/behandling av komplekse traumer på traumepoliklinikken til Modum bad. Kurset kommer til å vare ut i februar, og selv om jeg gjør litt utenom, tar dette meste parten av tiden og kreftene mine nå.

Enn så lenge føler jeg at kurset gir meg mye, men det tapper meg også for mye energi. Men tror at i lengden vil det være energi vel brukt.

bursdagsfeiring

Den kommer hvert år, enten jeg ønsker det eller ikke. Det er ikke mulighet å rømme fra den, for samme hvor i verden jeg er vil den følge etter meg. Jeg snakker selvfølgelig om bursdagen min. i år faller den på Onsdag og da er det bare rett og rimelig at den blir feiret i helga. Vel jeg og en venninne stikker at på harry tur på selve dagen, så blir vel litt feiring det også.

Vi slo sammen bursdagsfeiringen og en familie middag vi hadde planlagt å få til en stund. Mormor sin søster hadde kjøpt blandet ball til oss når de var på besøk i Molde, og alle gledet seg til dette. Men høsten er jo full av konfirmasjoner og andre ting, så det var vanskelig å se når vi skulle få det til.

Jeg kom noen få minutter før mat med Lykke, for Lykke er alltid med. Det var dekket på med røde fairtrade roser og en rosa rose fra hagen. På plassen min sto det noen kort og to små gaver. Jeg var ganske overasket for jeg skulle ikke ha gaver i år. Gaven jeg ønsket meg var hjelp til å sette opp spikerteltet når dette kommer. Og jeg har en liten Facebook innsamling for dyrebeskyttelsen.

Jeg hadde også ett gaveønske av søskenbarnet mitt, men det kommer vi tilbake til senere. Jeg fikk en mascara jeg trengte og en regnponcho. Det har også dukket opp noen penger på vipps til spikertelt prosjektet mitt.

Middagen var kjempegod, tusen takk Rigmor. Du skal få en melding i morgen, i kveld er det for sent.

Etter maten fikk Lykke middagen sin og den forsvant fort ned, vet ikke helt hva hun fikk, men mistenker at det var noe ball rester der. Så var det ett lite oppbrudd da noen måtte gå, men de kom fort tilbake igjen. Det er vist ikke lett å huske mobiler i farta.

Av søskenbarnet mitt ønsker jeg meg alltid en ting, bløtkake. Hen pleier å bake til alle selskapene familien har for tiden, og det er alltid kjempe gode kaker. Selv om jeg tror jeg er den eneste som virkelig liker bløtkaker her i familien, forsvant denne fort. Det er forresten ikke noe igjen av den, de siste bitene forsvant i kveld.

Det var ikke mye spenning eller action, men akkurat passe. Folk gikk for å gjøre ferdig søndags ting og jeg ble igjen å så nyheter. Avsluttet selskapet med å sette meg på hagetrappen og plukke en brødpose full av grønne tomater som ligger til modning på kjøkkenet mitt nå. Mamma fulgte oss deler av veien hjem og jeg dro opp til venninna mi med det lille som var igjen av kake.

Det var en fin feiring, men nå gleder jeg meg til å komme meg i seng.

En spa kveld

Etter bytur og familiemiddag ville jeg bare slappe av og etter at siste tur med hund var ferdig, låste jeg meg inne på badet og hadde meg stund. Begge dyrene sto og skrapet på døren en liten stund, men når de hørte jeg slo på dusjen flyktet begge og lot meg være i fred.

Jeg har fått så mye spennende prøver og produkter på Lush i det siste så jeg tenkte jeg skulle ta en prøve nye ting kveld. Jeg startet med å ta på meg min favoritt ansiktsmaske, cupcake. Og mens denne virket skrubbet hendene med saltet coconut hand scrub og jeg tenkte resten av dusjen at jeg var glad i lukten av kokkos. Ikke helt sikker på om jeg har fått noe mykere eller finere hender av det, men det var en god følelse å skrubbe dem rene.
Jeg rakk også å vaske håret mitt med Fairly traded honey sjampo som jeg var redd for skulle bli klissete i håret og vasket fort ut. Heldigvis var tanken på klissette honning bare i hodet mitt og den gikk fint ut igjen. Jeg brukte american cream balsam som jeg pleier. Nå skylte jeg av meg det som var igjen av ansiktsmasken før jeg vasket resten av kroppen med lilla plum rain dusjsåpe.

Når jeg kom ut av dusjen tørket jeg meg og brukte sleepy bodylotion på mesteparten av kroppen. Hadde ikke nok til leggene i prøven så de fikk gode gamle sympathi for the skin. Jeg hadde ikke ansiktskrem fra lush lengre så jeg brukte den jeg hadde fra apoteket og så bare for å virkelig gjøre dette komplett, polerte neglene mine og smurte inn neglebåndkrem.

Egentlig luktet jeg nok mest som fruktsalat når jeg gikk å la meg, men hunden reagerte ikke veldig mye. Ikke før på morgningen når hun kom og vekket meg med å gi meg et slikk på hånden. Før jeg viste ordet av det klikket det for henne og jeg fikk «vasket» hele armen. Så sleepy bodylotion (smaker vist veldig godt)

Farvell 2017

Vi forlater nå ett år jeg føler kan betegnes som ett godt år for meg. Det er vanskelig å se for seg hva som kan bli bra de første månedene i året. Januar og februar er mørke, triste og har lite optimisme i seg, men våren ville vise meg at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

 Årets største nyhet er uten tvil at jeg fikk camping plass på Solvik camping og at mamma satte en fin vogn der. Jeg badet mer i 2017 enn de siste 10 årene til sammen. Ja de synes kanskje jeg er litt rar, da jeg bader i sol og regn, men som jeg har kost meg. Det skal være sterk vind, uvær eller torden for å holde meg unna sjøen.

Folk gikk rundt og sa at vi hadde en kald og trist sommer, men jeg kan nesten ikke huske en bedre.

I løpet av våren kom jeg i bedre form og kunne i en periode gå hele lysløypa her på Lambertseter sammen med lykke. Jeg dro på Kiel tur med mamma + fler og på starten av høsten dro vi på tur til Molde med mormor slik at hun kunne fortelle meg litt om da hun vokste opp.

Selv om formen sank igjen i løpet av sommeren, var det ikke tvil om at jeg skulle bli med på grand Canaria en uke i november. En tur som om vi ser bort i fra hjemreisen ble kjempe fin.

Jeg bestemte meg først i midten av november at jeg skulle ha julekalender i år også, og det ble intens jakt på premier i to uker før den var klar.  Selv vant jeg 8 premier i årets julekalendere.

Lykke har ikke hatt noen tilbakefall av sykdommene som plaget henne hele første år av livet sitt. Så vi har hatt stor fremgang på treningen hennes.

Med tankene på året som har gått og blikket rettet fremover, må man bare håpe og tro at 2018 blir rt like godt år.

Godt Nytt År

takk for gavene

først takker Luna Felis for fine gaver. for de fleste vil dette virke lite, men det er vanskelig å kjøpe gaver til noen som ikke liker godbiter og bare vil leke med to ting. har forresten allerede spist noe av gaven før bildet ble tatt. 

Lykke Polaris takker familie nært og fjernt for masse fine gaver. Har dessverre ikke fått så mye glede av dem enda, men er blitt frisk igjen nå.

Jeg takker familie og venner for flotte gaver, håper alle har hatt en fin jul og får et godt nyttår.

regn, regn, herlige regn

Allerede som ung visste jeg at noe av det beste som var, var å gå ute i pøsregnet og nyte roen og lyden av vannet som falt rundt meg. Selvfølgelig er riktig klær viktig for å virkelig kunne nyte disse dråpene, men når man først er forberedt er det ingenting som følelsen av å stå i et fossefall. Det er trist at det ekstreme regnværet somregel er veldig kort, for innen du oppdager det og rekker å kle på deg er det allerede ferdig, men selv vanlig regn kan være utrolig godt.

Den friske luften rundt deg og den kjølige og friske følelsen som visker bort alt av dårlige tanker og hodepine. Spesielt når regnet er så intenst at det føles litt som om det prøver å slå deg i bakken. Husker når jeg var ung og satt på huska utenfor blokka i pøsende regn i timer og hørte på musikk. Jeg fikk være helt i fred med tankene mine og de få som løp forbi meg sendte meg blikk som om jeg var gal.

I dag tidlig gikk jeg tur med Lykke og nok en gang grep denne følelsen av fullstendig ro meg mens jeg sakte og sikkert ble våtere og våtere. Dessverre hadde jeg ikke på meg vanntette klær så jeg kunne ikke gå lang tur, men jeg kjente nok en gang på den gode følelsen og lengtet mot noe jeg ikke har tenkt på, på lenge.

begravelse for pappa

I går var det begravelse for pappa i Grefsen kirke. Det var så mange som hadde møtt opp og jeg satt der på første rad med resten av familien og ønsket at jeg bare kunne forsvinne. Det var nydelig sang og taler, men jeg må innrømme at etter hvert tok kampen om å ikke gå i anfall over og jeg fikk ikke med meg alt.

Rart det å gå ut i kulden og følge en kiste som beveger seg veldig sakte. For å så gjøre det jeg liker aller minst ? å gå over andre sine graver, for å gravlegge en man elsker. Det hele er så urealistisk i hodet mitt at jeg sliter med å holde tankene til stedet. Med den lave sola føltes det litt ut som om å være i en tegneserie.

Følelsene hopper fra det ene til det andre fortere enn jeg klarer å henge med og jeg er glad jeg har stolen så ikke alle ser hvor svimmel og forvirret jeg egentlig er. Men det kom en trapp og jeg måtte kjøre en lang omvei rundt og selv om alle syntes synd på meg og noen ville være med på runden rund var jeg bare takknemlig, litt tid til meg selv for å plassere hodet ordentlig.

Minnestunden ble for mye for meg. Jeg fikk med meg de første talene og kakene, men da klarte jeg ikke mer og måtte hjem og legge meg. Selv om det var langt fra like mange på minnestunden som i kirken, er det noe annet når man må forholde seg til dem. Oppi alt surret av følelser og tanker skal man også klare å spille memory med ansikter og navn. Om å gjøre å plassere flest riktig. Ingen som blir fornærmet om du ikke klarer det, men man blir jo ganske frustrert på seg selv når man nesten ikke kjenner igjen tanta si.

Ikke tolk meg feil, det var en vakker og fin minnestund som pappa ville ha elsket og jeg tror gjorde veldig god for Ragnfrid og lillesøster. Folk var hyggelige og det var virkelige gode kaker, som jeg tok bilde av.

Det er kanskje ikke rart det hele er uvirkelig og blir litt mye, det er jo faren min og han er borte. Jeg ser familien min ha det vondt og det er ingen ting jeg kan gjøre, det må gå sin gang.

Det var godt å komme seg hjem og i seng. Jeg ble sint hver gang telefonen ga en lyd og dro meg vekk fra den sorte ingenting. Selv om det bare var folk som ville meg vel, måtte jeg innse at telefonen måtte av og valpen min hjem.

Det var fint, men jeg er glad det er over. Jeg er ikke god på store felles ting og sorg er nok det verste av alt å dele, det er så sårbart. Men jeg er veldig glad i kaker og har kost meg med å lage to av tingene på bordet denne uka som har vart en måned.





en mørk dag

 

I går var en mørk dag. Jeg sto opp klokken 3 og mørket hadde allerede startet å svelge verden. Jeg visste allerede at familien hadde samlet seg for å si farvel til Pappa og jeg skaffet hundevakt og pakket sammen sakene mine for å plukke opp broren min og holde dem med selskap. I et halvmørkt rom satt vi time etter time og hørte på pustemaskinen og byttet på å holde han i hånden.

Av og til samlet vi oss ute på gangen og andre ganger måtte man bare bevege seg litt i gangene. Folk kom og gikk for å se til han og oss. Det var bestilt inn en nattevakt til å passe på han over natta slik at vi kunne dra hjem og hvile. Mens nattevakten satt i oppsummeringsmøte og vi gjorde oss klare til å dra, forandret pusten seg og vi forsto at tiden var inne.

Pappa sovnet stille inn med de nærmeste rundt seg, eller akkurat vært der 22.20

Han kommer til å bli dypt savnet og jeg prøver å holde fokuset på at han slipper smertene og den tilstanden han har vært i de siste ukene.

Alltid glad i deg pappa