dramatisk uke fredag 20.04.18

Jeg står opp og går en kort tur med Lykke før jeg skal ned på radiumhospitalet. Jeg er ikke så bekymret for Lykke i dag da det er fredag og en time etter at jeg har dratt kommer hundelufterne og henter henne for en lang tur i skogen. De fikk nøkkel kvelden før slik at de kan låse seg inn og hente henne. Hun koser seg slik på de turene.

Mamma har tatt seg fri fra jobben for å bli med meg ned på radiumhospitalet. Vi får en kverulerende sjåfør og mamma hjelper meg til å gjøre en spøk ut av det hele. I ettertid ser innser jeg at mamma var med reddet dagen min. ikke fordi det skjedde noe fælt, men fordi det bare ble tull og jeg var allerede så sliten og hadde så vondt.

Vi kom oss ned på radiumhospitalet og jeg fikk et skjema å fylle ut. Jeg synes det var litt rart at de ikke viste at jeg hadde frikort, for de fleste steder er dette automatisk registrert i disse dager, men utdatert og helsevesen er jo ikke noe nytt. Vi kom tidlig og satt en stund og ventet. De i resepsjonen gikk for å spise lunsj og etter hvert kom det en sykepleier og hentet oss inn på et undersøkelsesrom. Jeg skulle bare ta ultralyd da de to vi ikke tok biopsi av i januar, er så små at de ikke synes på mammografi. Og vi vet jo alt at de er der.

Jeg kler av meg og legger meg på en forferdelig ubehagelig benk og sykepleieren går ut og blir borte lenge. Jeg sliter litt med pusten da hodet havner for langt bak, men klarer å få ordnet det på en måte. Etter at mamma har gått et par runder i rommet kommer legen inn og hilser på oss og sier det har skjedd en feil. Jeg skal jo egentlig på kontroll for å se om funnene har vokst noe, og det skal jo skje 6 måneder etter forrige, det er ikke før i august.

Både jeg og mamma tenker og sier senere at kunne de ikke ha oppdaget den feilen litt tidligere? Ser de ikke på journalen eller henvisningen før pasienten ligger på rommet? Kort fortalt ble det bare å reise hjem igjen. Største fordelen med dette var at jeg kunne legge meg igjen tidligere. Jeg sov helt til Lykke kom hjem rett før 6. spiste middag hos mamma og slet med å sitte foran tv`n da benet alltid plaget meg. Men med stokk kom jeg meg igjennom fredagen også, men fortsatt helt utslitt.

Lørdag var det loppemarked, og så har jeg sovet. Mamma har hjulpet meg med lykke slik at jeg kunne sove. Heldigvis er Lykke en rolig hund og hun har for det meste sovet vedsiden av meg. jeg øker mengden med smertestillende, fortsatt ikke over hva legen har satt som maks, men mer en jeg egentlig er komfortabel med selv.

Søndag (i dag) etter å ha sovet nesten hele lørdagen og natt til søndag og frem til 1, føler jeg meg endelig utvilt. Kvalmen og svimmelheten er borte og så lenge jeg husker å ta smertestillende jevnlig, kan jeg overleve benet. Ingen sprøyte i dag og vi kan håpe at cellegiften nå er på vei ut av kroppen. Lykke har fått gå fine turer med mamman sin, selv om de fortsatt er korte, er mamma med og i godt humør. Selv når det regner.

Håper det verste er over for nå, slik at uken vi nå starter på blir rolig og fin.

dramatisk uke onsdag 18.04.18

Det har nå gått tre dager siden marerittet starter og jeg har fortsatt ikke fått følelsen tilbake i benet mitt. Leggen sprenger og prikker og jeg kan se krampene i musklene utenfor buksa.  Benet er ikke hovent eller rødt, men siden smertene gjør meg så kvalm og svimmel, tar vi avgjørelsen om å ringe ned på legevakta. Vi viste hva de kom til å si og selv om vi ikke trodde det var en blodpropp, viste vi også at dette nå måtte sjekkes.

Venninna mi tok lykke og søskenbarnet mitt ble med ned på legevakta. Jeg kunne fortsatt ikke gå på benet og jeg gledet meg til perioden der det «sov» og smertene ikke var så intense. Det var heldigvis en stille kveld og det tok ikke alt for lang tid før vi kom igjennom alle ventepostene. Legen fant både hevelse og litt rødhet på baksiden av leggen opp mot kneet og selv om trodde det var kraftig betennelse i muskelen, kunne hun ikke utelukke blodpropp, så jeg måtte testes videre. Blodprøven som kunne utelukke blodpropp kunne de bare ta 23.30 og få svar på ved 2 tiden, så hun valgte å legge meg inn på overvåkning. Selv om hun sa hun trodde det bare var muskelen satte hun meg på blodfortyndende og prøvde å få bestilt time til ultralyd neste dag allikevel.

Det er ikke veldig morsomt eller avslappende å ligge på et tremannsrom på legevakta, men jeg lå og spilte til de kom og tok blodprøven. De avtalte at de skulle la meg sove om den var fin, men at de måtte vekke meg og frakte meg til sykehuset om den ikke var det. Selvfølgelig bråvåknet jeg da de åpnet døra midt på natten og han ga meg tommelen opp, ikke blodpropp.

Neste morgen var det ned til legen igjen og de aner ikke hva som er galt med benet mitt. De oppe snakket om å gi meg resept på smertestillende, men det forstår jeg godt at de ikke gjorde. Jeg har nok resept på minst 300 ibux allerede. Og på antibiotika og kortison kur allerede. Det er bare å se an og kontakte fastlege om det ikke går over. Eller selvfølgelig ringe dem om det blir akutt verre.

Jeg kom meg hjem, fikk hentet Lykke som var flyttet over til tante og søskenbarn og gikk å la meg til assistenten min kom. Jeg begynte å bruke stokken min som avlastning når jeg gikk tur med Lykke. For jeg må jo ut å gå selv om alle har hvert villige og snille til å hjelpe til.

Det var viktig å samle inn krefter for på fredag morgen skal jeg til radiumhospitalet for nye bilder av brystene mine.