Lykke liten på bedringens vei

Det har vært en hard uke for oss alle. Mandag morgen våknet jeg med stua full av diaré og oppkast. Jeg satte meg bare til å vaske, men det viste seg fort at det var mer på vei. Jeg så ingen annen løsning enn å ta med meg lille Lykke Polaris ned til Ensjø dyre sykehus. Her ble hun lagt inn for væskebehandling og prøver og skulle bli minst til neste dag. Det var skummelt at hun var dårlig og selv om jeg hadde lest skrekk på nettet var jeg klar over at det mest sannsynlig var noe hun hadde spist. På tirsdag fikk jeg beskjed om at selv om hun ikke hadde vært på do virket hun mye bedre. Hun svelget maten de sprøytet inn i henne og var leken og kvikk, jeg fikk hente henne i mellom 18-19 00.
Jeg og kusina mi møtte opp og tok med oss hjem en jente som var glad for å se familien sin igjen.
Vi var en liten tur den kvelden og gikk og la oss. Hun var fortsatt roligere enn vanlig, men hun beit og drakk vann så jeg var avslappet. Hun hadde også vært på do noen ganger og den var hard.


(hjemme igjen)

Onsdag gikk vi tur bort til aktivitetshuset og hilste på folk der, på vei hjem møtte vi en vgs. som akkurat hadde sluttet og det var mange mennesker å hilse på. Lykke elsker å hilse på og var veldig sliten da vi nærmet oss døra. Møtte på en hund, men jeg sa nei til å hilse da jeg ikke var helt sikker på hva som hadde feilt lykke dagen før.
Jeg fikk assistent på besøk og Lykke virket som sitt vanlige jeg bare litt sliten. Når assistenten gikk spiste jeg middag og lykke gikk litt til og fra sengeplasser, men endte opp i buret vedsiden av meg.  Jeg så hun sov og lot meg selv sitte å se på netflix etter maten og fikk med meg at hun gikk ut av buret, men det var lukten jeg virkelig reagerte på. Dette kjente jeg igjen og da jeg snudde meg var det en realitet. Lykke var blitt dårlig igjen.

Litt usikker på om jeg skulle fortsette hjemmebehandling eller dra rett til dyrlegen igjen, ringte jeg dem. Rett etterpå ringte jeg Mamma og Tanta mi også. Rett før kusina mi svarte på tanta mi sin telefon hørte jeg lykke klynke i smerter før hun kastet opp og jeg bare gråt i telefonen til dem. De kom med en gang (og bor rett vedsiden av så det var med en gang) Først satt vi og ventet på at dyrlegen skulle ringe tilbake, men etter å ha sett henne bare kaste opp slim og en ny diare runde, tok vi henne bare i buret og dro ned igjen. Tanta mi ble hos meg og gikk over gulvene igjen. Lite typisk bare timer etter at jeg hadde hatt hjelp ?

Klokken var 19.07 da vi kom inn til dyreklinikken, jeg vet klokka siden den sto over resepsjonen. De hadde ikke fått ringt tilbake siden dyrlegen var opptatt og nå forsvant formen til Lykke fort. Mamma møtte oss på Ensjø og vi satt der alle tre og så på at lykke ble svakere og svakere. Mamma og Maren byttet på å sitte på gulvet med henne, tilslutt orket hun bare å løfte på øret når noe skjedde. Dyrlegen hadde tatt en lyn titt på henne tidligere og konstatert at hun ikke var uttørket så vi satt der og ventet.


(under bordet mens vi venter på time)

Endelig var det vår tur og det ble tatt bilder av henne. Dyrlegen ba oss komme inn og se på bildene og se om vi trodde det kunne være noe der. Det virket slik på bildene, men siden de ikke var tydeligere skulle de gi henne kontrast og ta nye bilder så de kunne se hva det var. De la henne inn igjen og jeg reiste hjem. Jeg viste de kom til å ringe meg med svar på bildene og telefonen kom klokken 2 på natten. Jeg hadde lagt meg da jeg tenkte at det ikke var noe poeng å slite meg ut også, telefonen ville vekke meg. Veterinæren kunne fortelle at disse testene heller ikke ga noe klart svar. Jeg sto nå med to valg. Enten ta en haste operasjon på henne siden hun var så dårlig. Om det var noe inni henne kunne dette gjøre stor skade, men om det ikke var noe der ville hun gå igjennom en operasjon unødvendig. Operasjon og narkose er alltid en ekstra risiko når de er så små.
eventuelt kunne jeg vente til morgningen og de ville ta ultralyd av henne og få et sikkert svar på om det var noe der eller ikke. Jeg holdt tunga rett i munnen og ba dem vente med operasjonen så lenge formen var stabil. Noe jeg priset meg lykkelig for neste morgen da det var klart at det ikke var noe der.


( mormor holder meg mens vi venter på drosje hjem)

Torsdag ettermiddag hentet vi henne hjem igjen. Det var funnet en infeksjon og hun var satt på antibiotika. Selv om formen ikke var helt på topp, var hun på bedringens vei og det eneste jeg måtte nå var å passe på at hun fikk i seg mat, drikke og medisiner.


(ut på tur aldri sur, men utslitt)

 

(trives best i senga med lekene mine for tiden jeg)

Hun er en liten engel og sluker medisinene sine som om de var godbiter. Hun er leken og glad, men vi merker fort at formen ikke er helt på topp enda da hun fort blir utslitt. Hun spiser lite, men litt mer for hver dag. I Natt overnatter hun hos tante og kusine så jeg skal kunne prøve å bli frisk selv, denne uka tok knekken på meg.

Lykke hjemme igjen

Det var hardt å vente de 6 timene fra jeg fikk telefonsamtalen, til jeg kunne hente henne. Men jeg viste hun var bedre og at hun kom hjem.

Kusinen Min Maren ble med meg ned på Ensjø for å hente henne og hun var overlykkelig da hun så oss. det er ikke morsomt å være lagt inn og syk. Men nå var det prøving av refleks, mye kos og oppmerksomhet før hun ble satt inn i buret og vi var på vei hjem. Buret og bilturen var forferdelig, men var verdt det da vi kom hjem.

Hjemme var det først en tur i dusjen før det ble klipping av bandasje og litt pels. så ble det målt opp en dose mat før maren tok en virkelig hoppe og leke runde med henne. Da Maren gikk hjem satte jeg meg på gulvet i stua og lekte med henne og hadde på tv`n. hun er litt redd for å bli forlatt nå, men roer seg ned for hvert minutt som går.

 

spill: deadly30

 

 

Jeg fikk endelig litt tid til å spille igjen og jeg tenkte jeg skulle ta en pause fra Sims3 og spille en av de andre spillene jeg har. Det er ganske mange av dem. Jeg valgte Deadly30 rett og slett fordi det var et zombie spill og det var allerede installert på maskinen. Ville ikke kaste bort tiden jeg hadde med en ny installasjon.

Først elsket jeg det. Vilt skyte spill hvor jeg rett og slet ikke kom forbi den 3. natten samme hvor mye jeg prøvde. Jeg måtte legge meg og avsluttet og når jeg startet på nytt igjen i dag kom jeg fort forbi den natten og fant både overlevende og nye verdener.

Dette spillet lå virkelig godt an til å bli en avhengighetsskapende glede, men så startet laggingen. Jeg trodde jeg skulle bli gal der spillet stoppet i en bevegelse mens nesten hele dagen fløy forbi. Noe som er ganske frustrerende når du er veldig avhengig av å samle inn metall til oppgraderinger om dagen. Det at den skjedde oftere og oftere og at det var sterkere på mine helter enn på fiendene gjorde sakte men sikkert spillet til et mareritt.

Man gikk sakte og sikkert også lei av de 3 innlagte settningene soldatene hadde. Russere er ikke så naive at de tror at en zombi invasjon ikke ville ramme dem også. Tyskere roper ikke bare nei, nei, nei og hvor startpersonen er fra vet jeg ikke, men det er helt klart at han elsker landet sitt.

Så nå brukte jeg resten av spill tiden min til å laste ned et nytt spill til nesten gang jeg får tid. Det blir nok med de 3 timene jeg har brukt på dette.

Lykke er syk

Klokken var nesten 6 om morgningen og Lykke vekket meg med et pip, hun ville ned fra senga. Den er litt for høy for henne å hoppe ned fra så vi har startet denne vanen. Det er ikke noe problem for meg jeg bare legger hodet ned og sovner igjen. Dette hadde jeg demonstrert tidligere på natten da vi gjorde dette, men jeg vet ikke når for jeg sto ikke opp. Denne gangen bestemte jeg meg for å ta en toalett tur jeg også, så jeg sto opp av senga og tuslet mot badet.

Stanken som slo meg i det jeg kom ut av soverommet var ubeskrivelig. Jeg forsto at noen hadde vært på do, men lukten stemte ikke helt. Synet som møtte meg på stua var like ille som stanken. Nå skal det litt til for å ryste meg så jeg startet bare å vaske opp. Jeg så at det ikke var helt ferskt og siden det var utenfor kattedoen var jeg litt usikker på hvem som egentlig hadde hatt dårlig mage.

Det tok ikke lang tid å finne ut av det da det bare rant ut av lykke. Jeg sprayet på litt jif og la tørkepapir over det nye mens jeg tok henne med meg ut. Hun ville virkelig ikke være ute og siden det virket som det hadde stoppet tok jeg henne med inn igjen og dusjet henne. Planen var egentlig å ta henne med i senga igjen, men jeg skulle bare lese litt først.

Lese betyr å starte opp maskinen, Google valper og diare og lese minst 10 sider om temaet. Mens jeg satt der og leste kastet hun opp to ganger og jeg innså at problemet var større enn en mage som bare måtte tømmes. Når hun ikke kastet opp lå hun forresten på brystet mitt så jeg hadde fullstendig kontroll på henne hele tiden. Hun sa ifra med et pip når hun måtte ned.

Jeg hadde tatt henne bort til vannfontenen for å drikke før vi gikk ut og hun ville ikke ha. Jeg hadde håpet at hennes naturlige kjærlighet for å tygge på gress ville få i henne litt veske siden det hadde regnet, men hun bare furtet mens vi var ute. Nå tok jeg siste forsøk, bar henne bort til vasken og fuktet fingrene mine og sjekket om hun ville sutte på dem (noe hun elsker) Men nei ingen ting skulle inn den munnen og jeg pakket henne sammen i buret sitt og kjørte drosje ned til Ensjø dyreklinikk. Vi kom det minuttet de åpnet.

Det tok 3 timer fra jeg først fant første diare runde til hun var på klinikken. Hun var allerede dehydrert. De la henne inn for å få tilført veske og for å prøve å finne ut av hva som kan være feilen. Vi håper på noe så enkelt som noe hun har fått i seg mens hun var ute eller noe en ormekur kan ta. Men det er ganske forferdelig å sitte her og ikke vite sikkert.

Mitt tips til alle valpeeiere ? har hunden din diare eller har kastet opp flere ganger på rad, dra rett til dyrlegen for valper blir så ekstremt fort dehydrert og dette kan gjøre kjempe skade selv om oppkastet/ diareen skyldes en bagatell.

 

god bedring Lykke liten

loppemarked dag for de på 4 bein

Jeg liker virkelig ikke de som tar med hunder inn på loppemarked, det er som å be om at de skal bli tråkket på. Men det er ofte en del som skjer utenfor også, spesielt når det er fint vær. jeg hadde hele tiden planlagt å ta med meg Lykke Polaris på en liten tur opp dit etter at jeg var ferdig med å handle. Rett og slett for å venne henne til folkemengder. Et loppemarked rett utenfor døra var jo bare en mulighet jeg ikke kunne si nei til.

For Lykke var loppemarkedet et paradis, så mange mennesker hun kunne hilse på. dessverre var ikke alle like interessert i en hund, men vi holdt oss unna der de handlet og det var mange som måtte ta på denne lille søte tingen. Mest spennende var det når vi gikk forbi lekeplassen med alle barna, hun ville være med å leke og fikk ikke lov. Så en ting er sikkert, Lykke er ikke redd for folkemengder.

Vi satt på forsiden av vgs mens vi ventet på at mamma og tante skulle handle ferdig i butikken, planen var at vi skulle ta følge med dem hjem. Det gikk ikke helt slik fordi det var så mange spennende lukter på skolegården og vi måtte stoppe hele tiden.
I stedet for å gå inn med lykke når vi kom til blokka bestemte jeg meg for å ta stolen og kjøre den opp til mamma. de skulle ned til meg igjen og mamma skulle se til lykke mens jeg kjørte å kjøpte en krakk på senteret. ville ikke ta henne inn og ut på så kort tid.

oppe hos mamma ble det enda flere å hilse på og det var en ganske sliten jente jeg gikk fra. Men helt utslitt kan hun ikke ha hvert for når jeg kom hjem var hun fult i gang med å hjelpe til med gulvvasken. Hun fikk hvilt seg litt før jeg startet forsiktig trening med å klatre opp krakken. hun klarte å komme opp første trinn, men turte ikke å gå ned igjen. 


når jeg hadde løftet henne ned sovnet hun foran døra med en gang.

Luna sin dag har ikke hvert fult så spennende. hun har lekt litt med Lykke og kost mye med meg. Hun elsker det mye klatrestativet jeg kjøpte “til henne”

stille og rolig

Mens resten av verden begynner å nærme seg våken tid, går jeg en tur med Lykke Polaris. Jeg nyter stillheten rundt meg og det lille lyset som akkurat lysner opp nok til at verden ikke er beksvart. klokken er litt på 6 og jeg går å ser på stjernene mens Lykke snuser på hvert hjørne. Jeg tror hun koste seg hun også, men savnet nok mennesker å hilse på. det er helt klart at hunden min er mer sosial enn jeg.

Du føler høsten virkelig setter sine spor og det er en isende kulde i lufta som er så god å føle på kroppen. Ikke kald nok til at du hutrer inn i mange klær og ønsker deg inn igjen, men helt perfekt natt temperatur som stryker seg rundt deg og lindrer smerter og stress.

Når man ikke har noen planer i nærmeste tid, ingen folk som stresser forbi og ingen fugler som jages opp kan Lykke ta seg tiden til å snuse så mye hun vil på hvert eneste punkt. Men etter en stund blir det litt kjedelig og jeg tror det blir litt kaldt for valpe pelsen hennes for hun starter å klenge. heldigvis er turen straks over og så fort vi har krysset gata kjenner hun seg igjen og spurter mot døra.

supert å gå tur, men borte bra hjemme best.

Sorg

I dag lå jeg i sengen og tenkte over sorg. Vel egentlig tenkte jeg på Sirius og så på bestefar og hvordan jeg har taklet å miste dem. Det hele startet med at jeg hadde anfall og Lykke kopierte oppførselen til Sirius, som fikk meg til å tenke på han og hvor nære jeg føler han er innimellom.

Jeg hadde en samboer som sa at jeg var kald, følelsesløs og at det var nesten skummelt. Vi mistet 4 kjæledyr på 6 uker. Først måtte vi avlive hamsteren vår fordi det var gammelt, dette hadde vi pratet om og var greit. Bare to uker senere klikket min allerede aggressive katt og vi måtte avlive den også. Det var når jeg tok det valget at han kalte meg kald. Det var etter samtale med dyrlege og mistanke om svulst i hjernen, dette var heller ikke en nyhet, men tror aldri han egentlig trodde jeg ville gjøre det. Jeg visste det var det riktige å gjøre og hadde det vært en hund hadde den vært avlivet for lenge siden grunnet angrepene sine. Når du vet du må gjøre det, hjelper det ikke å dvele ved det, men få det gjort så fort og effektivt som mulig, alt annet er tortur for dyret. Til informasjon de siste to var marsvin og de ble omplassert siden samboeren min ikke tålte høyet. Så selv om vi mistet dem, levde de videre.

Jeg fryktet alltid den dagen jeg kom til å miste noen nær meg. Jeg visste jeg var utrolig heldig som var blitt 29 år og ikke opplevd å miste noen nære. Jeg var i live da noen av oldeforeldrene mine døde, men jeg var for ung og kjente dem nesten ikke. Jeg rakk nesten å bli 30 år før jeg opplevde tap, og det var Bestefaren min som gikk bort.

Jeg hadde forstått det med en gang da jeg fikk samtalen midt på natta, selv om den bare sa veldig dårlig. Hodet mitt var rolig og tenkte rasjonelt og det sa til meg at det var ingen grunn til at politiet satt med Mormor til noen kom, om han ikke var død. Jeg fant ut at jeg hadde rett da jeg kom opp, men følte ikke så mye mer enn et behov for å ta vare på resten av familien min. Jeg ga han en god klem og brukte di neste timene på å gå frem og tilbake i mellom alle som hadde samlet seg mens vi ventet på at noen skulle komme å hente han. Så dro jeg hjem og sov bedre enn jeg hadde gjort på mange år.

Mens andre følte et sterk tap, har jeg aldri følt meg så nærme bestefaren min. det var som han gikk vedsiden av meg og passet på meg. I drømmene mine dukket han opp hver gang det startet et mareritt og beskyttet meg. Men den roen og varmen jeg følte skremte meg også veldig, hva er galt med meg? Hvorfor sitter jeg ikke å gråter som resten av dem?

I sommer når jeg måtte avlive Sirius etter 10 år opplevde jeg mye av det samme. Jeg måtte ta valget og var helt skjelven helt til dagen kom. Da var jeg helt rolig og hadde ingen problemer med å bære han når han var bedøvet eller etter at han var død. Nok en gang ga jeg kroppen en kjempe klem etter at døden var et faktum og nok en gang la jeg meg til å sove med en sterk ro over meg. I løpet av natten kjente jeg Sirius klatre opp i senga og legge seg i armkroken min igjen og jeg sov til lyden av at han malte.

Jeg blir ikke lei meg når jeg tenker på dem, fordi hodet mitt automatisk tenker på de beste stundene vi hadde sammen. Enten mennesker eller dyr, så når tankene drifter mot dem blir jeg fylt med kjærlighet og ikke sorg.

bok: Night Watch – (Discworld 29) – Terry Pratchett

la oss hoppe tilbake i tid og se hvordan ting var før Carrot dukket opp med sine moraler. 

grunnet en magisk storm ender Vimes opp i fortiden sammen med en seriemorder ha jaktet på. det er tid for revolusjon og han selv har akkurat startet som vakt mann. problemet er at seriemorderen har tatt livet av mentoren til unge vimes og nå må han ta plassen og trene opp seg selv og holde ro i en by hvor det er opprør. 

Han prøver å ikke blande seg inn, bare holde ro i byen, og dette gjør selvfølgelig han til et midtpunkt i opprøret. Nå får vi vite mye om bakgrunnen til mange av personene i byen og hvordan de havnet der de er.

hva kan jeg si, jeg elsker disse bøkene. 

833428

bok: hunted (Spirit Animals 2) – Maggie Stiefvater

Jeg er egentlig ikke så stor fan av disse seriene med forskjellige forfattere siden jeg føler jeg blir tatt ut av den ene historien og plassert i en helt annen. Skrivestil og hva man prioriterer i historien blir jo helt annerledes. Fordelen er jo at om du virkelig ikke likte stilen i den ene boka, kan du like neste. 

Jeg kommer nok ikke til å lese resten av bøkene i denne serien, men jeg likte denne boka, bare ikke slutten. 

bøker om magiske dyr er jo herlig, men forfatter byttet blir et problem for meg, jeg får ikke roen i meg. 

i denne boken er alle barna plutselig på samme side, men fienden skaper sin egen hær med barn. nå jakter de videre på de gigantiske dyrene for å få mest mulig krefter i kampen som kommer.

egentlig lurer jeg på om jeg kanskje er for lest eller for gammel for serien, jeg ser så langt frem. 

17282619