regn eller ikke

det er et lite problem med å ha parsellhage, man må vanne eller satse på at det blir regn. når det er strålende sol er det bare å ta turen bort å vanne, men hva gjør man når været ikke er helt sikker selv? jeg stoler ikke på værmeldingene, de skriver så mye tull og treffer sjeldent.

jeg fikk høre at det skulle regne i dag og har ventet på det, men klokken 20.30 gir jeg meg og tar på meg yttertøyet for å gå bort å vanne. i det jeg stikker hodet ut av døra begynner det å dryppe og jeg står mellom valget om å bli våt eller gå hjem igjen.

jeg merker fort at dråpene er store og kommer tettere og tettere og det tar ikke mange skrittene før jeg innser at jeg ikke er kledd for dette, egentlig ganske lettet fordi jeg er sliten går jeg inn igjen og tar av skoene og ser at det sluttet å regne igjen.

vel jeg har nå forstått hva som skjer om jeg går ut igjen, så jeg gir opp for i dag. får vanne i morgen i stedet.

knust

noen ganger forstår jeg ikke hvorfor jeg skriver de innleggene som gjør meg så vondt, men det er som om de sitter inni meg og jeg blir ikke kvitt dem før jeg har fått ordene ut.

men å skrive ned ordene gjør vondere enn å bare tenke dem, gjør dem mer virkelig, men det er de jo også.

men med tårer i øynene og desperat behov for kos og trøst skriver jeg det ned og poster det. sendte forresten inn til si:d på aftenposten, men tror ikke de vil publisere det.

nå går jeg å finner meg en katt jeg kan krype rundt og gråte i pelsen til, har det sikkert bedre igjen om noen timer….

sviket

sviket

18 år gammel satt jeg på trikken og pratet med en eldre dame, jeg så ut som om jeg var 14 år gammel, men i følge alle som pratet med meg oppførte jeg meg som om jeg var 40 +.

En ung kvinne som så de ensomme og de som trengte hjelp, som hadde en forståelse av livets ondskap og som kunne se igjennom den.

jeg var en kvinne som i stedet for å være ute å feste likte å lese, studere og drømte om en mann og barn. drømte om at livet skulle fortsette videre, og at fortid ble fortid.

hva fikk den unge jenta til å bli så fort voksen?

– svaret er delt inn i mange historier, men helheten av historien er svik.

flere ganger i livet mitt har jeg møtt motgang, og hver gang har jeg mistet nesten alt. venner, troverdighet, støtte og forståelse.

vennene kan man nesten ikke være sint på i ettertid, hvem kan regne med at en 14-15 åring forstår at en annen lever i et helvete. og om de forstår det, faktisk orke å støtte opp. jeg hadde ikke trengt mye, ett besøk eller to da jeg ble lagt inn på sykehus hadde hvert nok.

men hva skal jeg tenke om lærerne som tok meg ut i klassen fordi jeg forstyrret med all gråten min, det var lettere å fjerne meg enn å takle de som slo, sparket , ødela ting eller sa sårende ting. og med dette ødela utdannelsen min allerede i 3. klasse.

hva skal jeg tenke om politiet og vektere som truer med å banke opp en 13 år gammel jente, som ikke har gjort noe galt. og i hvert fall hva skal man tro når dette skjer 2 ganger. kanskje er jeg bare en person som har hvert på feil sted til feil tid, men hvordan skal jeg kunne stole på dem.

og så var det alle de voksne jeg pratet med, som jeg stolte på og fortalte min historie. jeg innser at historiene mine kan ha hvert rare, men det var et barn som prøvde å fortelle om omsorgssvikt, overgrep og direkte psykisk tortur av de personene hun elsket mest i livet. hvorfor tro på barnet når de voksne sier at hun lyver.

vi har også rettsvesenet som synes det er helt greit at en voldtektsmann får samfunnsstraff, mens det 14 år gamle offeret blir låst inne i flere mnd et sted hvor hun har blitt mishandlet før. selvfølgelig hadde jeg rett til klage og hjelp, merkelig hvordan de glemte å si i fra at jeg ble tvangsinnlagt mot min vilje, at de ikke tok hensyn til at henvisningen kom fra en lege som var 100% sikker på at jeg brukte narkotika og sa min mor kunne få legge meg inn om hun ikke orket meg mer.  og selvfølgelig klagenemnda som skulle høre min klage, som ar rystet over min behandling og aldri hadde hørt en så sterk sak, men når alt kom til alt ville de ikke hjelpe. ( hva skal jeg tro om rettsikkerheten til de andre som klager når man får slike beskjeder)

barnevernet har jeg en egen lang liste over, men mest av alt burde ikke et kontor behandle saken der den som er ansvarlig for klagene på dem, er den ene parten.

jeg er ikke 18 lengre, men jeg bærer fortsatt tyngden av svikene med meg. og selv om noen sår har grodd og noen bruer bygget opp igjen har det satt så store spor at mange synes det er vanskelig å forholde seg til meg.  tillit og vennskap kommer ikke naturlig og svik har så mye større konsekvenser enn hos folk flest.

de som liker mitt selskap er de som selv har det tungt og som trenger støtte, for merkelig nok er det denne egenskapen alt har skapt hos meg, en styrke til å bære andre sine sorger og smerter, men jeg klarer enda ikke å bære mine egne. 

hodepine

jeg hater å starte dagen med hodepine, starte er forresten å ta mildt i for den startet ved 02. tiden i natt.  jeg regner med at hodepinen er et resultat av ujevn søvn, jeg har nemlig våknet mye og hatt mye kramper i natt. men det gjør det ikke noe mindre vondt at jeg vet grunnen.

beskymret

jeg vet ikke om det er godt at jeg ikke er den eneste som er bekymret for alle nede ved operaen eller ikke. selvfølgelig er det en fordel å vite at man ikke er alene om en følelse, men når mange deler følelsen er det ikke ett godt tegn.

selv har jeg tre jeg bryr meg veldig mye om der nede (4 om man regner voksne, men hun regner jeg med kan ta vare på seg selv) lillesøsteren min og to kusiner. lillesøster og den ene kusina mi er sammen med stemoren min så selv om jeg er bekymret vet jeg i hvert fall at de ikke er alene.

jeg har tatt på meg jobben med å holde dem oppdatert, så jeg klikker konstant inn på de tre store avisene for å se om det har blitt avlyst eller flyttet på. 

siste kusine er i Oslo med noen venner og vi har ikke fått kontakt, fullt mulig de velger å unngå oss.

ulempen med å bli voksen, man lærer seg å bekymre seg over slike ting.

kjæringa mot strømmen, igjen!

byturen i dag krevde litt ekstra planlegging, jeg er som kjent ikke så glad i store folkemengder og å unngå dem i dag er rett og slett umulig.

planen min var å dra ned til mamma sitt kontor og senterhoppe derfra, men da jeg ringte fortalte mamma at JB bodde på hotellet over gata fra kontoret og at veien var full av skrikende jenter. det gikk vist an å gå på baksiden av hotellet, men denne informasjonen fikk meg til å forandre planene, jeg gjorde som vanlig, tok taxi til Oslo s og startet på østbanehallen.

mine mistanker om at det kom til å være flest folk der, viste seg å være korrekt, men det gjorde ikke så mye da alle løp i motsatt retning av meg og passerte fort. første stopp ble outland på østbanehallen, jeg skulle ha en bok som de dessverre var utsolgt for. fikk bestilt den da.

lengst inne blant bøkene dems fikk jeg erfare at de hysteriske tenåringene ikke holdt seg på utsiden. det burde virkelig være en lov mot å skrike inni en hall….

siden førsteetasje var full av skrikende jenter, snudde jeg og gikk inn til oppbevaringsboksene på Oslo s, det er en rulletrapp opp her også og den var helt fri for skrikende tenåringer. Å gå i butikker var ikke noe problem, alle folkene gikk enten rundt å lette etter JB eller sto i klynger å skrek, butikkene var relativt tomme når jeg var der.

butikksjefen på gamestop var kjempe snill og sende en mail inn til han som styrer bestillingene for butikkene og informerte om at han hadde en kunde som var veldig interessert i harvest moon: tale of two towns på 3ds. selv om spillet ikke var planlagt tatt inn, kan litt vennlig mas gjøre stor forskjell.

jeg hadde også lush for meg selv, men her var jeg ikke lenge. jeg viste hva jeg skulle ha og hvor det sto. kom ut igjen med en american cream balsam og cupcake ansiktsmaske ( over 300 kr fattigere)

jeg tittet innom designer torget og platekompaniet før jeg gikk opp for å si hei til mamma. nå var området rundt hotellet tømt for tenåringer, men jeg hadde allikevel tatt turen rundt bygget. stakk hodet innom spaceworld også mens jeg passerte. innen jeg kom opp til mamma var jeg blitt veldig sliten, så jeg ble bare i noen minutter før jeg forsvant ut igjen.

jeg gikk igjennom arkaden og tittet så vidt innom bodymap og tgr, så var det å gå mot østbanehallen igjen. halvveis der kom det et høyt skrik og en hel haug med jenter begynte å løpe. jeg hoppet inn på game for å slippe unna det verste, men på vei ut av butikken igjen fikk jeg en god ide, hva om jeg stelte meg på utkanten av en av disse samlingene, ventet på en bil skulle passere og hylte og løp etter den, hvor mange ville ha fulgt etter?

jeg hadde med meg 3ds så jeg tok en usirkel rundt den hylende fansen i håp om å få noen treff, de sto ganske stille å skrek så det var ganske trygt. fikk forresten to treff på 3ds. men jeg måtte le da jeg så at jentene skrek hver gang en journalist åpnet et vindu og tok bilde av dem. noen JB var det ikke å se. jeg passerte fort og lo stille for meg selv, men hadde lit lyst til å fortelle den løpende massen som kom mot meg mens jeg var på vei til drosjen, at de faktisk bare skrek av at noen så på dem og om han var der inne, hadde han ikke vist seg. skrikene dro til seg mange fler og jeg gikk virkelig i mot strømmen der jeg prøvde å ikke bli løpt ned.

da jeg endelig kom meg opp til taxi holdeplassen og satt meg inn i en taxi sa jeg til sjåføren at han skulle kjøre forsiktig, det løper barn i gatene, men egentlig tenkte jeg på fotografen som sto midt i veien når jeg kjørte ned til byen. betale et liv for det perfekte bilde? ingen problem.

for et mareritt av bråk

jeg synes verden starter for tidlig, og sommeren er en bråkete årstid.

motorsager, gressklippere,  høytrykk spyler, kantklipper og busk trimmer, alle ting som er vanlige om sommeren, og alle ting som gir meg hodepine om jeg er heldig, anfall om jeg er uheldig.  når det i tillegg legges vei bak blokka og de starter utstyret sitt kl. 07.00 om morningen er det ikke rart at jeg ligger i senga og biter tennene sammen.

jeg trenger flere timer med søvn og drømmene mine blir bare fylt med mareritt med god soundtrack, mye hviling blir det i hvert fall ikke. men rett til å rope ut av vinduet, ti still har jeg ikke. lengter etter en hytte langt ute i skogen, langt fra folk, hvor min største plage er fuglene.