eventyr tur

Det er noen ganger når man gjør normale ting, at verden rundt får deg til å føle deg som om du vandrer igjennom et eventyr. I dag hadde jeg denne opplevelsen da jeg gikk tur med Lykke Polaris i det mamma liker å kalle 100 m skogen. Det er en liten skogsti i mellom blokkene her og motorveien og er ca 500 m lang. Et lite skogholt som er dekket nok til at du ikke merker blokkene eller motorveien og har to bekker du krysser om my spennende for en hundevalp å utforske.

Nesten alle jeg prater med som har hund sier de går turer her, en av grunnene til dette er at du så å si aldri møter noen. Noe som er magisk nok i seg selv da det er veldig mange som sier de går turer der og det er virkelig ikke så stort.

I dag gikk jeg i strålende sol ned bakken og inn til stien. Lykke var fornøyd og snuste rundt seg og idet vi gikk ned første bakke så inngangen forsvant bak oss, startet det å snø. Vettevær, ja for det er vel det selv om det er sol og snø og ikke sol og regn? Vi fortsatte inn blant hvitveisen, blåveisen, sola og snøen og koste oss i vårt lille private eventyr. Solen forsvant forsiktig og plutselig var vi midt i et forsiktig haggel vær.

Jeg sier forsiktig, for selv om det falt mye, var de veldig små og søte.

I blant isklumpene som falt plukket jeg en bukett hvitveis til mormor mens lykke utforsket videre. Hun var ganske glad for været tror jeg for hun savner den trygge snøen.  Men siden stien ikke er lengre enn ca 500m måtte eventyret snart ta slutt og vi kom ut på andre siden i virkelig heten.

Det hadde sluttet å snø igjen og mormor ble kjempe glad for blomstene.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg