to fight or not to fight

Selvmord er et tema mange er forsiktige å mene noe om, eller folk er forsiktig å mene noe annet enn alle andre og derfor behøver man ikke å prate om det. Jeg mener at alle burde ha rett til å bestemme over sitt eget liv, også om det skal avsluttes. Selvfølgelig er det de som argumenterer for depresjoner og sorg man kommer over med litt hjelp, men hva med de som ikke kommer over det. De blir dopet ned med så kraftige antidepressiva at normal funksjon er umulig, de blir tvunget til å gjøre livet sitt enda mindre verdt bare for at noen andre skal føle seg bedre.

I går kveld lå jeg å tenkte på dette. Ikke på grunn av depresjon men på grunn av smerter. Jeg var så utslitt at jeg ikke klarte å golde ipaden i hånden, jeg hadde kramper flere steder i kroppen og hele kroppen skalv. Krampene i magemusklene ga meg en blandet følelse av å skulle eksplodere, rives opp eller kaste opp og hadde jeg kunnet hadde jeg sikkert gjort det siste, det er bare ikke noe kroppen min gjør slik uten videre. Det jeg fokuserte på var dette innlegget jeg skulle skrive, ikke å gråte og å få puste. Eller innlegget kom litt senere etter jeg var igjennom tankegangen min.

Du kommer til et punkt med smerte hvor du rett og slett vurderer om du klarer mer, du vet du kan overleve mer for det har du før, men er ikke helt sikker på om du alltid vil det. Du vet det vil bli verre før det blir bedre og at om du hang over et stup ville ingen ha reagert på at du ga opp og slapp taket. De kan forstå at du ikke klarer smertene da, men ikke når du ligger i senga de. Smertene er jo de samme og det er en grense på hva hodet vårt klarer å bearbeide.

Mens jeg ligger der tenker jeg på hvem jeg kan ringe og be om hjelp, for merkelig nok er det den følelsen som dukker opp, jeg trenger hjelp. Det er mer en jeg klarer å håndtere og det er når slikt dukker opp at man ringer etter hjelp. Problemet er bare at ingen kan ta smertene fra deg, det er ikke slik at man kan overføre 30 % av smertene over til en annen slik at du klarer å kjempe igjennom natta. Egentlig er det å ringe etter hjelp en ulempe, for det vil skape mer stress og uro rundt deg og du vil bare bli verre. Om jeg ringer familien og de kommer løpende vil de sitte å være bekymret, det at de ikke kan gjøre noe mens smerten sprer seg gjør dem rastløse og jeg endre opp med å måtte roe dem ned om jeg er ved bevissthet. Å ringe helsevesenet er nesten bare en spøk, de sender en ambulanse med noen folk som kaller deg en løgner eller mener du overdriver. De kjører deg ned på legevakta hvor de om de er villige kan gi deg stesolid om krampene og skjelvingene er ekstremt sterke (noe jeg kunne ha tatt hjemme), legger deg alene på et hvitt rom i noen timer før de får den geniale ideen om at du skal gå opp til sengene i 5. etasje (greit det er heis, men når du akkurat har klart å komme deg nok til å forstå at du har ligget på et hvitt rom i 2 timer, er ikke det å gå en god ide) her blir du lagt på et rom med andre folk så du må prøve å ikke riste så kraftig at du forstyrrer dem og blir liggende her til familien blir ringt og kommer og henter deg ( og vi var tilbake på første punkt igjen)
det finnes en tredde mulighet, det er å ringe en hjelpetelefon. Jeg har prøvd dette før og har kommet frem til at det er en stor vits. Ikke vet jeg hvordan jeg skal forklare problemstillingen min og fortelle at jeg trenger noen å prate med slik at jeg ikke tenker på smertene, slik at de kan gå over på egenhånd. Hva dette har med selvmord å gjøre? Nei det er litt vanskelig å forklare, skall jeg komme og vri alle musklene i kroppen din, så kan du svare på det spørsmålet, om du klarer å leve lenge nok da? ( jeg har aldri sagt dette) jeg har faktisk ikke ringt hjelpetelefon grunnet anfall, prøvde første gang under en panikkrunde og fikk da beskjed om at de hadde andre å prate med og ikke tid til meg.
men nå som du har kommet så langt igjennom tankerekken og ligger der og vurderer hva du kan si til en fremmed på telefon som kan hjelpe deg. Da har du egentlig fått svaret på spørsmålet du stilte deg selv på starten. Ja du vil kjempe deg igjennom smertene og ikke gi opp, det blir et helvete som du kanskje bærer med deg resten av livet, men du er ikke klar til å gi opp kampen, du skal klare det. Og da er poenget med hjelp borte, for det finnes ikke hjelp, bare din egen vilje og styrke.

 

Så nå er det bare å holde hodet opptatt mens man venter på å få sove og håpe man våkner opp i bedre form.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg