det var jo bare en liten gå tur…

Jeg sov lenge i dag også, men jeg smiler til mamma og sier jeg trenger vel bare mye søvn for tiden. Jeg våknet opp klokken 15.00 og følte meg i kjempe form. Sola skinte og det var varmt ute så jeg bestemte meg for å gå bort på senteret og sjekke om de hadde brødet mitt. Ja du så riktig, jeg sa gå.
De hadde selvfølgelig ikke brødet mitt, men det gjorde ikke så mye for det var mest gåturen og sola jeg var ute etter. Når jeg nesten hadde kommet frem til senteret startet jeg å få hodepine og bli svimmel men jeg ignorerte det, jeg kan ikke alltid bry meg, da kommer jeg meg aldri opp av senga.
Mamma hadde ringt meg og lurte på om jeg ville være med på en liten gåtur til tanta mi, da sa jeg at jeg måtte hjem å hente stolen først for det ble for langt å gå. Turen gikk greit selv om jeg hadde litt vondt i hodet og var litt svimmel, ting er alltid så mye bedre når jeg sitter stille, men jeg fortalte at hodepinen ved senteret hadde skremt meg litt.
Når jeg kom hjem satt jeg meg ned å leste nyheter på nett og spiste Jippi minipannekaker. Jeg måtte gi opp maten siden jeg ble mer og mer svimmel og da jeg reiste meg for å hente meg noe å drikke viste jeg at jeg var i et kraftig anfall. Jeg hadde tatt det tidlig og bestemte meg for å legge meg og ikke ta medisiner. Jeg lå i litt over en time krøllet sammen som en ball og prøvde å ikke skrike mens krampene herjet igjennom kroppen min. Når de endelig ga seg la jeg meg til å sove. De 14 timene med søvn hadde ikke hvert nok..
men jeg angrer ikke gåturen, selv om den har skylda.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg