se meg

jeg ligger helt stille i gresset og ser på skyene som beveger seg sakte over himmelen, det er utrolig hvilke fasonger de kan ta. De hadde det sikkert mye bedre før i tiden hvor fantasiene lagde bildene og ikke en boks i stua. Det blåser forsiktig og svalende over kroppen min og jeg slipper ett lykkelig gips, den lille smaken av kulde er utrolig god mot det røde og sviende huden. Det er mye fint å si om solen, men den kan å bite fra seg om den vil.
jeg hører en humle smake på blomstene ved siden av hodet mitt og lyden er litt søvn dyssene, å sovne ville nok ikke ha hvert en så dårlig ide, men steinene som presser seg inn i ryggen min og den sviende huden gjør det litt vanskelig. Det kommer lyder fra stien, lyden av mennesker som prater og ler, jeg ligger å hører på at de kommer nærmere og nærmere, før de forsvinner igjen. De er vel på vei til sin egen lille grønne flekk for å nyte sommeren.

Egentlig skulle jeg ha ønsket at det var regn eller snø, ja virkelig dårlig vær. Det ville selvfølgelig ha passert mindre mennesker og hvert kjedeligere om jeg ikke kunne se sky figurene. Det hadde nok hvert mye mer ubehagelig å ligge her på ryggen, men kanskje da ville en av de som passerte forstå at noe var galt, at jeg trenger hjelp, at jeg ikke kommer meg noen vei på egen hånd.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg