1 år, 2 mnd klarte jeg uten å få kraftig anfall…

…så kom jeg hit.

 

Jeg har vist at jeg har hvert veldig dårlig i noen dager og jeg har virkelig prøvd å slappe av og ta kontrollen tilbake for å stoppe det jeg trodde holdt på å skje. Men enten var det for sent, ellers er det litt grunnet motarbeidelsen jeg har opplevd.

De mener ikke å gjøre meg dårlig, de forstår bare ikke alvoret når jeg sier at de ikke må vekke meg.

Smertene i går kveld var utrolige, det føltes som om jeg ble banket opp fra innsiden. Innimellom gikk det smerter som knivstikk igjennom enkelte muskler i tillegg og jeg virkelig hadde det ikke bra. Men grunnet alt som skjedde utover natten lot jeg ting være, jeg hadde vurdert å dra i tråden og si i fra noen ganger før jeg fant ut om dramaet og jeg er veldig glad jeg ikke gjorde det, jeg sa hele tiden at jeg ventet til anfallet var et faktum og ikke bare enkelte kramper.

Helt utmattet har jeg byttet på å sove og ligge i kramper hele natta, jeg har ikke orket å gå opp på toalettet eller drikke noe, det var forferdelig.

Klokken 09.45 kommer en sykepleier og vekker meg og jeg blir rasende. Jeg halter meg ut i gangen for å gå på toalettet og så inn på kontoret dems for å kjefte på dem. Det er lørdag, hvorfor plager dere meg i dag?

Så gikk jeg å la meg igjen og sovnet som en stein.

Neste gang det banket på døra mi var det venninna mi og jeg måtte opp å låse opp døra slik at hun kunne komme inn. Det var middag og hun lurte på om jeg kom ut og spiste, hun innrømmet at sykepleierne ikke hadde turt å vekke meg en gang til så de lot henne vekke meg i stedet. Selvfølgelig blir jeg ikke sint på venninna mi, men hun jobber ikke her og kan ikke tenke over helsa mi hele tiden.

Jeg har sagt i fra til sykepleierne om hvor viktig det er for meg å sove ut om jeg ikke står opp, de tror bare ikke på meg. Her er de fast bestemt på at anfallene kommer av feil pusting og ikke at kroppen er sliten.

Jeg rakk å ta kanel og smør på grøten før anfallet kom, jeg viste ikke at det kom til å bli så kraftig, men jeg vet faren over å falle så jeg kastet meg ned på sofaen i stua så fort jeg kjente det kom. Der satt de å pratet om pusting mens jeg ble torturert av muskler som strekker seg og hopper i alle unaturlige retninger, da jeg endelig tok mot til meg for å sette meg opp til å spise spurte de hva jeg følte når krampene var i ryggen, jeg himlet med øynene og sa smerte.

Maten var en utfordring og jeg angret veldig på det lille jeg fikk i meg, det er mange muskler i magen og de gjør meg ikke så kvalm når jeg ikke har noe i den. Men jeg klarte å få i meg litt ved å bytte på hvilken arm jeg brukte etter hvor krampene var. Så fort maten var ferdig gikk jeg å la meg igjen. Her opplevde jeg noe nytt og som jeg alltid har fryktet, følelsen av at øyet hoppet ut. Det var ikke mange små kramper i øynene som jeg er vant til, men en kraftig krampe i høyre øye som ga et trykk som virkelig kjentes.

Enda noen timer med blandet kramper og søvn før jeg sto opp 17.00. fortsatt vondt og litt svimmel, men bedre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg