tragedier større enn vi kan ta over oss

Jeg har egentlig lite å si, eller kanskje veldig mye, men jeg får det ikke ut.

De to mest naturlige reaksjonene er trøstende meldinger til de pårørende eller sinte meldinger til den skyldige, og selv om jeg vil trøste og skrike samtidig kommer det ikke en lyd ut av meg.

Jeg er kald, da mener jeg ikke at jeg ikke bryr meg, men kroppen min setter seg i krise modus selv om jeg er på andre siden av verden. Hva kan jeg gjøre, hva er fakta, hvordan og hvorfor.
Når jeg tenker direkte på alderen til barna blir jeg kvalm og svimmel så hodet slår det fort av igjen.

Jeg leser alt samtidig som jeg ønsker at jeg bare kan stenge maskinen og la det ligge, vente med å lese om det til man vet om det er rykter eller ikke. Når dødstall er bekreftet og tingene roer seg litt ned. Dette er jo et følelsesmessig kaos.

Og oppi alt dette skal man prøve å legge seg til å sove, usikker på om jeg klarer det.

(sak: skolemassakre i USA, bare åpne en avis for å få med deg saken)

1 kommentar
    1. Det er rett og slett forferdelig. Altfor mange barn fikk en ufortjent død:(
      Jeg sender varme tanker til de pårørende!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg