ikke så sterk som man tror

det er merkelig hvordan man kan våkne en morgen og planlegge dagen forran seg, man kjenner etter hvor mye krefter men har og tar avgjørelser om hva som må gjøres og hva som kan vente. du tror du tar hennsyn til de plagene du har og står opp for å fullføre dagen.

de første timene går det fint, du sitter å klikker på datamaskinen din, spiser frokost, gjør litt forsiktig husarbeid. ok, husarbeidet var tyngere enn det du trodde det ville være, men du var jo forbredt, det er derfor du skal gjøre så lite i dag. mens du klikker på datamaskinen følger du med på klokka, dagens store prosjekt er å gå i butikken, orginalt hadde du tenkt senteret, men dette forsto du når du våknet at ble for mye.

endelig er klokken så mye at det værste av rushhandlinga er over, du kan kle på deg og tusle over skolegården til matbutikken. høy musikk og frisk luft hjelper deg avgårde. inne i butikken prøver du å være rask og huske det du trenger, men allerede halveis i handlingen slår en svimmelbølge så hardt at det er et under du ikke går rett i bakken ( eller kasnje det er mer stokken du har med til å støtte deg som hindrer det, ikke et under)

så står man der, ute bland folk og ikke helt sikker på hva man skal gjøre. hva kroppen vil er klart. kaste opp, besvime, si en del stygge ord veldig høyt og gråte. men ingen av disse tingene er noe som passer seg å gjøre i en matbutikk ( eller de fleste steder) så du skjelvende holder deg sammen til du er ferdig med å betale varene.

heldigvis har man en snill mor som svarer telefonen når du ringer og er på vei ut av butikken. og ved å holde deg i samtale klarer du merkelig nok å komme deg helt hjem igjen. uten å ha skapt skandaler eller oppstyr, men tror ikke jeg skal ut igjen med det første.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg