hits

meg

bursdagsfeiring

Den kommer hvert år, enten jeg ønsker det eller ikke. Det er ikke mulighet å rømme fra den, for samme hvor i verden jeg er vil den følge etter meg. Jeg snakker selvfølgelig om bursdagen min. i år faller den på Onsdag og da er det bare rett og rimelig at den blir feiret i helga. Vel jeg og en venninne stikker at på harry tur på selve dagen, så blir vel litt feiring det også.

Vi slo sammen bursdagsfeiringen og en familie middag vi hadde planlagt å få til en stund. Mormor sin søster hadde kjøpt blandet ball til oss når de var på besøk i Molde, og alle gledet seg til dette. Men høsten er jo full av konfirmasjoner og andre ting, så det var vanskelig å se når vi skulle få det til.

Jeg kom noen få minutter før mat med Lykke, for Lykke er alltid med. Det var dekket på med røde fairtrade roser og en rosa rose fra hagen. På plassen min sto det noen kort og to små gaver. Jeg var ganske overasket for jeg skulle ikke ha gaver i år. Gaven jeg ønsket meg var hjelp til å sette opp spikerteltet når dette kommer. Og jeg har en liten Facebook innsamling for dyrebeskyttelsen.

Jeg hadde også ett gaveønske av søskenbarnet mitt, men det kommer vi tilbake til senere. Jeg fikk en mascara jeg trengte og en regnponcho. Det har også dukket opp noen penger på vipps til spikertelt prosjektet mitt.

Middagen var kjempegod, tusen takk Rigmor. Du skal få en melding i morgen, i kveld er det for sent.

Etter maten fikk Lykke middagen sin og den forsvant fort ned, vet ikke helt hva hun fikk, men mistenker at det var noe ball rester der. Så var det ett lite oppbrudd da noen måtte gå, men de kom fort tilbake igjen. Det er vist ikke lett å huske mobiler i farta.

Av søskenbarnet mitt ønsker jeg meg alltid en ting, bløtkake. Hen pleier å bake til alle selskapene familien har for tiden, og det er alltid kjempe gode kaker. Selv om jeg tror jeg er den eneste som virkelig liker bløtkaker her i familien, forsvant denne fort. Det er forresten ikke noe igjen av den, de siste bitene forsvant i kveld.

Det var ikke mye spenning eller action, men akkurat passe. Folk gikk for å gjøre ferdig søndags ting og jeg ble igjen å så nyheter. Avsluttet selskapet med å sette meg på hagetrappen og plukke en brødpose full av grønne tomater som ligger til modning på kjøkkenet mitt nå. Mamma fulgte oss deler av veien hjem og jeg dro opp til venninna mi med det lille som var igjen av kake.

Det var en fin feiring, men nå gleder jeg meg til å komme meg i seng.

En spa kveld

Etter bytur og familiemiddag ville jeg bare slappe av og etter at siste tur med hund var ferdig, låste jeg meg inne på badet og hadde meg stund. Begge dyrene sto og skrapet på døren en liten stund, men når de hørte jeg slo på dusjen flyktet begge og lot meg være i fred.

Jeg har fått så mye spennende prøver og produkter på Lush i det siste så jeg tenkte jeg skulle ta en prøve nye ting kveld. Jeg startet med å ta på meg min favoritt ansiktsmaske, cupcake. Og mens denne virket skrubbet hendene med saltet coconut hand scrub og jeg tenkte resten av dusjen at jeg var glad i lukten av kokkos. Ikke helt sikker på om jeg har fått noe mykere eller finere hender av det, men det var en god følelse å skrubbe dem rene.
Jeg rakk også å vaske håret mitt med Fairly traded honey sjampo som jeg var redd for skulle bli klissete i håret og vasket fort ut. Heldigvis var tanken på klissette honning bare i hodet mitt og den gikk fint ut igjen. Jeg brukte american cream balsam som jeg pleier. Nå skylte jeg av meg det som var igjen av ansiktsmasken før jeg vasket resten av kroppen med lilla plum rain dusjsåpe.

Når jeg kom ut av dusjen tørket jeg meg og brukte sleepy bodylotion på mesteparten av kroppen. Hadde ikke nok til leggene i prøven så de fikk gode gamle sympathi for the skin. Jeg hadde ikke ansiktskrem fra lush lengre så jeg brukte den jeg hadde fra apoteket og så bare for å virkelig gjøre dette komplett, polerte neglene mine og smurte inn neglebåndkrem.

Egentlig luktet jeg nok mest som fruktsalat når jeg gikk å la meg, men hunden reagerte ikke veldig mye. Ikke før på morgningen når hun kom og vekket meg med å gi meg et slikk på hånden. Før jeg viste ordet av det klikket det for henne og jeg fikk «vasket» hele armen. Så sleepy bodylotion (smaker vist veldig godt)

Farvell 2017

Vi forlater nå ett år jeg føler kan betegnes som ett godt år for meg. Det er vanskelig å se for seg hva som kan bli bra de første månedene i året. Januar og februar er mørke, triste og har lite optimisme i seg, men våren ville vise meg at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

 Årets største nyhet er uten tvil at jeg fikk camping plass på Solvik camping og at mamma satte en fin vogn der. Jeg badet mer i 2017 enn de siste 10 årene til sammen. Ja de synes kanskje jeg er litt rar, da jeg bader i sol og regn, men som jeg har kost meg. Det skal være sterk vind, uvær eller torden for å holde meg unna sjøen.

Folk gikk rundt og sa at vi hadde en kald og trist sommer, men jeg kan nesten ikke huske en bedre.

I løpet av våren kom jeg i bedre form og kunne i en periode gå hele lysløypa her på Lambertseter sammen med lykke. Jeg dro på Kiel tur med mamma + fler og på starten av høsten dro vi på tur til Molde med mormor slik at hun kunne fortelle meg litt om da hun vokste opp.

Selv om formen sank igjen i løpet av sommeren, var det ikke tvil om at jeg skulle bli med på grand Canaria en uke i november. En tur som om vi ser bort i fra hjemreisen ble kjempe fin.

Jeg bestemte meg først i midten av november at jeg skulle ha julekalender i år også, og det ble intens jakt på premier i to uker før den var klar.  Selv vant jeg 8 premier i årets julekalendere.

Lykke har ikke hatt noen tilbakefall av sykdommene som plaget henne hele første år av livet sitt. Så vi har hatt stor fremgang på treningen hennes.

Med tankene på året som har gått og blikket rettet fremover, må man bare håpe og tro at 2018 blir rt like godt år.

Godt Nytt År

takk for gavene

først takker Luna Felis for fine gaver. for de fleste vil dette virke lite, men det er vanskelig å kjøpe gaver til noen som ikke liker godbiter og bare vil leke med to ting. har forresten allerede spist noe av gaven før bildet ble tatt. 

Lykke Polaris takker familie nært og fjernt for masse fine gaver. Har dessverre ikke fått så mye glede av dem enda, men er blitt frisk igjen nå.

Jeg takker familie og venner for flotte gaver, håper alle har hatt en fin jul og får et godt nyttår.

regn, regn, herlige regn

Allerede som ung visste jeg at noe av det beste som var, var å gå ute i pøsregnet og nyte roen og lyden av vannet som falt rundt meg. Selvfølgelig er riktig klær viktig for å virkelig kunne nyte disse dråpene, men når man først er forberedt er det ingenting som følelsen av å stå i et fossefall. Det er trist at det ekstreme regnværet somregel er veldig kort, for innen du oppdager det og rekker å kle på deg er det allerede ferdig, men selv vanlig regn kan være utrolig godt.

Den friske luften rundt deg og den kjølige og friske følelsen som visker bort alt av dårlige tanker og hodepine. Spesielt når regnet er så intenst at det føles litt som om det prøver å slå deg i bakken. Husker når jeg var ung og satt på huska utenfor blokka i pøsende regn i timer og hørte på musikk. Jeg fikk være helt i fred med tankene mine og de få som løp forbi meg sendte meg blikk som om jeg var gal.

I dag tidlig gikk jeg tur med Lykke og nok en gang grep denne følelsen av fullstendig ro meg mens jeg sakte og sikkert ble våtere og våtere. Dessverre hadde jeg ikke på meg vanntette klær så jeg kunne ikke gå lang tur, men jeg kjente nok en gang på den gode følelsen og lengtet mot noe jeg ikke har tenkt på, på lenge.

julegaver!!!

Tusen takk til alle for flotte julegaver i år. Selv om dyrene ikke kan si takk på amme måte har de gjort seg tydelige ved lek, spising og kos.







begravelse for pappa

I går var det begravelse for pappa i Grefsen kirke. Det var så mange som hadde møtt opp og jeg satt der på første rad med resten av familien og ønsket at jeg bare kunne forsvinne. Det var nydelig sang og taler, men jeg må innrømme at etter hvert tok kampen om å ikke gå i anfall over og jeg fikk ikke med meg alt.

Rart det å gå ut i kulden og følge en kiste som beveger seg veldig sakte. For å så gjøre det jeg liker aller minst ? å gå over andre sine graver, for å gravlegge en man elsker. Det hele er så urealistisk i hodet mitt at jeg sliter med å holde tankene til stedet. Med den lave sola føltes det litt ut som om å være i en tegneserie.

Følelsene hopper fra det ene til det andre fortere enn jeg klarer å henge med og jeg er glad jeg har stolen så ikke alle ser hvor svimmel og forvirret jeg egentlig er. Men det kom en trapp og jeg måtte kjøre en lang omvei rundt og selv om alle syntes synd på meg og noen ville være med på runden rund var jeg bare takknemlig, litt tid til meg selv for å plassere hodet ordentlig.

Minnestunden ble for mye for meg. Jeg fikk med meg de første talene og kakene, men da klarte jeg ikke mer og måtte hjem og legge meg. Selv om det var langt fra like mange på minnestunden som i kirken, er det noe annet når man må forholde seg til dem. Oppi alt surret av følelser og tanker skal man også klare å spille memory med ansikter og navn. Om å gjøre å plassere flest riktig. Ingen som blir fornærmet om du ikke klarer det, men man blir jo ganske frustrert på seg selv når man nesten ikke kjenner igjen tanta si.

Ikke tolk meg feil, det var en vakker og fin minnestund som pappa ville ha elsket og jeg tror gjorde veldig god for Ragnfrid og lillesøster. Folk var hyggelige og det var virkelige gode kaker, som jeg tok bilde av.

Det er kanskje ikke rart det hele er uvirkelig og blir litt mye, det er jo faren min og han er borte. Jeg ser familien min ha det vondt og det er ingen ting jeg kan gjøre, det må gå sin gang.

Det var godt å komme seg hjem og i seng. Jeg ble sint hver gang telefonen ga en lyd og dro meg vekk fra den sorte ingenting. Selv om det bare var folk som ville meg vel, måtte jeg innse at telefonen måtte av og valpen min hjem.

Det var fint, men jeg er glad det er over. Jeg er ikke god på store felles ting og sorg er nok det verste av alt å dele, det er så sårbart. Men jeg er veldig glad i kaker og har kost meg med å lage to av tingene på bordet denne uka som har vart en måned.







en mørk dag

 

I går var en mørk dag. Jeg sto opp klokken 3 og mørket hadde allerede startet å svelge verden. Jeg visste allerede at familien hadde samlet seg for å si farvel til Pappa og jeg skaffet hundevakt og pakket sammen sakene mine for å plukke opp broren min og holde dem med selskap. I et halvmørkt rom satt vi time etter time og hørte på pustemaskinen og byttet på å holde han i hånden.

Av og til samlet vi oss ute på gangen og andre ganger måtte man bare bevege seg litt i gangene. Folk kom og gikk for å se til han og oss. Det var bestilt inn en nattevakt til å passe på han over natta slik at vi kunne dra hjem og hvile. Mens nattevakten satt i oppsummeringsmøte og vi gjorde oss klare til å dra, forandret pusten seg og vi forsto at tiden var inne.

Pappa sovnet stille inn med de nærmeste rundt seg, eller akkurat vært der 22.20

Han kommer til å bli dypt savnet og jeg prøver å holde fokuset på at han slipper smertene og den tilstanden han har vært i de siste ukene.

Alltid glad i deg pappa



ekstremt rar musikksmak

Jeg hadde en x (for hvem har vel ikke hatt det) da det ble slutt fikk jeg slengt en kommentar etter meg. En kommentar jeg har tatt til hjertet mitt og er stolt av, selv om jeg tviler på at det var meningen. Jeg har vist veldig rar musikk smak.

Jeg skal innrømme at jeg ikke er så flink til å få med meg de nyeste sangene. Jeg tar meg sammen i perioder. Dagens sang på bloggen min har også hjulpet meg mye med å ta et dypt åndedrag og lide meg igjennom noen hitlister for å se om jeg finner noe jeg liker.

Det kan være mange grunner til at jeg liker en sang. Det kan være melodien, følelsene den vekker i meg, tankene den bringer frem eller bare at den er veldig bra. Grunnen til at jeg finner liten tid til å prøve ut alt nytt er at jeg fort får hodepine av for mye bråk. Veldig mange sanger er bråk og når de kommer på rekke og rad er det som å be om migrene, jeg hører aldri på radio.

Men hovet problemet er at jeg har så mye musikk jeg allerede elsker, og det tar tid å høre på dem.
Musikk smaken min går over alle sjangere og alle 10 år.
læreren min på vk1 måtte bare le da jeg forklarte at jeg ikke hilste på han i heisen fordi man rett og slett ikke setter Beethoven på pause.

 

Sorg

I dag lå jeg i sengen og tenkte over sorg. Vel egentlig tenkte jeg på Sirius og så på bestefar og hvordan jeg har taklet å miste dem. Det hele startet med at jeg hadde anfall og Lykke kopierte oppførselen til Sirius, som fikk meg til å tenke på han og hvor nære jeg føler han er innimellom.

Jeg hadde en samboer som sa at jeg var kald, følelsesløs og at det var nesten skummelt. Vi mistet 4 kjæledyr på 6 uker. Først måtte vi avlive hamsteren vår fordi det var gammelt, dette hadde vi pratet om og var greit. Bare to uker senere klikket min allerede aggressive katt og vi måtte avlive den også. Det var når jeg tok det valget at han kalte meg kald. Det var etter samtale med dyrlege og mistanke om svulst i hjernen, dette var heller ikke en nyhet, men tror aldri han egentlig trodde jeg ville gjøre det. Jeg visste det var det riktige å gjøre og hadde det vært en hund hadde den vært avlivet for lenge siden grunnet angrepene sine. Når du vet du må gjøre det, hjelper det ikke å dvele ved det, men få det gjort så fort og effektivt som mulig, alt annet er tortur for dyret. Til informasjon de siste to var marsvin og de ble omplassert siden samboeren min ikke tålte høyet. Så selv om vi mistet dem, levde de videre.

Jeg fryktet alltid den dagen jeg kom til å miste noen nær meg. Jeg visste jeg var utrolig heldig som var blitt 29 år og ikke opplevd å miste noen nære. Jeg var i live da noen av oldeforeldrene mine døde, men jeg var for ung og kjente dem nesten ikke. Jeg rakk nesten å bli 30 år før jeg opplevde tap, og det var Bestefaren min som gikk bort.

Jeg hadde forstått det med en gang da jeg fikk samtalen midt på natta, selv om den bare sa veldig dårlig. Hodet mitt var rolig og tenkte rasjonelt og det sa til meg at det var ingen grunn til at politiet satt med Mormor til noen kom, om han ikke var død. Jeg fant ut at jeg hadde rett da jeg kom opp, men følte ikke så mye mer enn et behov for å ta vare på resten av familien min. Jeg ga han en god klem og brukte di neste timene på å gå frem og tilbake i mellom alle som hadde samlet seg mens vi ventet på at noen skulle komme å hente han. Så dro jeg hjem og sov bedre enn jeg hadde gjort på mange år.

Mens andre følte et sterk tap, har jeg aldri følt meg så nærme bestefaren min. det var som han gikk vedsiden av meg og passet på meg. I drømmene mine dukket han opp hver gang det startet et mareritt og beskyttet meg. Men den roen og varmen jeg følte skremte meg også veldig, hva er galt med meg? Hvorfor sitter jeg ikke å gråter som resten av dem?

I sommer når jeg måtte avlive Sirius etter 10 år opplevde jeg mye av det samme. Jeg måtte ta valget og var helt skjelven helt til dagen kom. Da var jeg helt rolig og hadde ingen problemer med å bære han når han var bedøvet eller etter at han var død. Nok en gang ga jeg kroppen en kjempe klem etter at døden var et faktum og nok en gang la jeg meg til å sove med en sterk ro over meg. I løpet av natten kjente jeg Sirius klatre opp i senga og legge seg i armkroken min igjen og jeg sov til lyden av at han malte.

Jeg blir ikke lei meg når jeg tenker på dem, fordi hodet mitt automatisk tenker på de beste stundene vi hadde sammen. Enten mennesker eller dyr, så når tankene drifter mot dem blir jeg fylt med kjærlighet og ikke sorg.

øvre aldersgrense

Å vokse opp med asberger er en stor utfordring, ikke bare på skolen, men i møte med samfunnet. Å leve med asberger som voksen er heller ingen dans på roser, og mye av dette har med aldre å gjøre.

Når jeg var 7 år turte jeg ikke å skli på skliene på Aker brygge, de så kjempe morsomme ut og jeg hadde virkelig lyst, men de av dekket over og derfor helt uaktuelle for meg. Bratt var ikke problemet, men jeg måtte ha kontrollen over hvor langt det var ned og hva som ventet meg. Når jeg ble eldre ble disse skliene fjernet, men selv om jeg hadde ville prøve dem da hadde jeg nok blitt stoppet av de voksne som mente jeg ødela for barna.

Slik har det vært med veldig mange ting. Spesielt sosiale ting uten foreldrene har vært veldig vanskelig og det er mye jeg ikke har fått være med på. Mange gleder jeg aldri fikk oppleve fordi jeg var for redd eller sliten til å få dem med meg. For ikke å snakke om alle de tingene jeg rett og slett ikke forsto meg på. Hvorfor gjør de slikt? Hva er poenget?

På mange ting dukker poenget aldri opp, jeg kan fortsatt ikke forstå hvorfor folk drikker seg fulle eller hvordan de kan stå på et hjørne eller sitte ved et bord å bare prate.

Men på mange ting vokser jeg sakte men sikkert opp og kan forstå gleden av dem. Problemet er at nå er jeg voksen og skal være ferdig med den slags. Det er øvre aldersgrenser og ting er for barn. Selvfølgelig forstår jeg at det blir satt opp grenser for at voksne ikke skal utnytte seg av ting, men det er veldig vanskelig å forklare til det knuste hjertet mitt som nok en gang ikke får være med.

Jeg forstår meg ikke på de voksne sin moro. Jeg hater konserter og gå ut på byen, å se på ting blir ekstremt kjedelig om jeg ikke har noe å fikle med. høy musikk gir meg hodepine og mange mennesker angst. Jeg sliter også å holde følge med tempoet rundt meg da jeg fort bare vil krype sammen til en ball og stenge verden ute.

Jeg vil sitte i sanden og «leke» arkeolog under middelalder festivalen. Jeg vil være med å lage blomsterkranser eller ha dem på ved midtsommer og det hadde vært supert å få hilst på kaptein sabeltann. Hadde jeg hatt krefter ville jeg mye heller ha hoppet paradis med barna utenfor enn å sitte og sole meg. På mange måter er det et barn fanget inni hodet mitt og det vil ikke vokse opp, det vil ikke ta del i den verdenen. Og siden jeg er voksen har jeg derfor ingen verden utenfor å delta i.

Nå har jeg i teorien støttekontakt som skal hjelpe meg med å få være med på ting. Støttekontakten blir en person som kan stå i mellom verden og meg og la meg oppleve ting på min måte. Handle for mye godteri på kinoen og ta av når jeg kan ta bilde av ting jeg liker. En som ser at jeg elsker å samle opp og få gratis ting, men deler det like fort ut videre. Det handler ikke om å ha tingene, det handler om å få lov til å få dem, en barnslig glede som gir fullstendig lykke selv om det er en tyggis eller refleks.
en støttekontakt som kan stoppe folk med et stygt blikk eller si ifra om at de skal la meg være. La meg ha gøy på mine premisser. Men dette er bare 2 timer i uka og når jeg har støttekontakt eller de kan.

Nå har jeg nok en gang gått to måneder uten og selv om jeg har fått vært ute og plukket bær forsvinner den ene opplevelsen etter den andre vekk. Jeg husker på Norway cup i fjor da de lot meg delta i å svømme i tomflasker, de tenkte sikkert det var veldig rart at jeg ville, men de lot meg uten å kritisere, for hvorfor skulle jeg ville gjøre det om jeg ikke hadde sett moroa med det?

Mange ting vil nok være en savn fra jeg var barn og ble holdt utenfor. Når jeg prøver det vil jeg finne ut av at det var noe jeg hadde vokst fra. Men overaskende mange ganger får jeg en så stor glede og tilfredsstillelse av opplevelsen at jeg glemmer jeg er 30 og er 5 år igjen.

I København fikk jeg endelig kjøre et slikt lite turisttog inne på tivoli. Samboeren min var litt overasket over hvor mye jeg ville helt til han hørte at det var noe jeg har hatt så lyst til i så mange år. Enten var jeg for liten og de voksne hadde ikke tid eller råd og når jeg ble eldre turte jeg ikke å gjøre det alene fordi jeg hadde ikke oversikt nok til å vite hvor jeg ville ende opp. Jeg var lykkelig på den lille turen rundt tivoli og han som kjørte oss syntes det var koselig (når han forsto gleden). Men somregel stoppes jeg av øvre aldersgrenser eller forventninger.

Jeg elsker og kjøpe lodd, kaste ball på bokser og slik på 17.mai ? og jeg følger alltid etter korpset (hele året)
 Jeg bygger gjerne Lego i butikken og elsker å klappe dyrene.
Jeg var 20 år før jeg turte å hoppe ordentlig i et hoppetårn, og da fikk jeg bare lov fordi jeg fulgte lillesøsteren min på 3.

Jeg gruer meg til å møte verden utenfor døra mi som krever at bare fordi jeg er over 30, skal jeg forstå og oppføre meg slik. Jeg vil bare gå i min verden, ikke tråkke på streker og ha faste plassen min når jeg skal spise. Jeg prøver ikke å være vanskelig eller frekk og jeg vet at dere vil jeg skal ta meg sammen, men det gjør så vondt inni meg og jeg blir så redd.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde et kort som sa denne personen har rett til å ta barne skliene selv om hun er for gammel fordi hun kan ikke ta de for de voksne. Eller denne personen har rett til å få saft som deles ut til barn fordi hun føler seg så alene og forbigått ellers. Og kanskje en forståelse for at om jeg kunne tatt den voksne sklia ville jeg det, og hadde jeg hatt muligheten til å betale for det saft glasset hadde jeg det (selv om det hadde tatt vekk litt av gleden). Alder definerer for mye i samfunnet vårt.

Vet ikke om dette ble et leselig innlegg siden det er skrevet mest på følelser etter en veldig slitsom tur på senteret tidligere i dag. Og frustrasjonen etter hjelpen i hverdagen jeg har rett på men ikke får.

På enkelte ting vil jeg aldri vokse opp, hjernen min fungerer ikke slik.

bursdag

Etter en lengre pizza frokost og takke på facebook meldinger er det på tide å henge ut flagget. i dag blir jeg 31 år gammel og dette skal feires senere i dag med familien. middag og kaker ganske rolig.

Den beste bursdagsgaven fikk jeg allerede i natt av Luna Felis da hun la seg så lang hun var inntil meg og sov i armkroken min slik som Sirius pleide å gjøre. Det betydde veldig mye for meg og jeg hatet armen min for å få kramper så jeg måtte flytte på meg etterhvert. hun har virkelig blomstret opp denne måneden.

Av mamma får jeg Lykke Polaris som kommer på Tirsdag, det har henne livet mitt hovedsaklig har handlet om den siste måneden. det er stor forandring å gå fra to katter til en katt og en hund og det har hvert mange forberedelser i leiligheten. resten av bursdags gavene mine skriver jeg om når jeg får dem.

vanligvis er jeg ganske redd for bursdagen min, men i år har jeg hvert helt rolig. håper det blir en like fin dag som det ser ut til å bli.

 

ønskeliste for meg og lykke polaris

Dette kommer til å være maten Lykke Polaris vil spise det første året, så vil være en viktig ting å ha.

Royal Canin Mini Junior

Royal Canin Mini Junior valpefòr 2 kg i gruppen Hund / Hundemat / Royal Canin hos Petworld.no (100020)

 

 

Det blir vanskelig å forutse hva slags godbiter hun vil like, så om du føler for å kjøpe dette, spør de i dyrebutikken hva de anbefaler. 

Leker:

Leker som passer en liten hund og valp. husk at hun aldri vil bli stor og at de største lekene kan bli litt vel store. nå som hun er valp trenger hun leker som er gode å tygge på. veldig viktig, ikke kjøp leker med/av latex. 

Ut på tur ingen sur:

alle hundeeiere må ha poser

Bæsjeposer 120 stk
med håndtak, ekstra tykke! i gruppen Hund / Turprodukter hos Petworld.no (H49757)

Et godt bånd hjelper også når man møter på naboen

Flexi s - opp til 12 kg ( hvilken type flexi bånd eller farge er ikke så viktig)

Flexi Vario S 12kg 8m Tau Rosa

 

vi har lange mørke dager om vinteren og jeg vil at min hund skal bli sett. tror størrelse smal vil være riktig.

Sikkerhetsvest hund refleks i gruppen Hund / Refleksprodukter hos Petworld.no (tx30081r)

stell:

shampo (balsam) merke ikke viktig, men må være for valper

 

Valpeshampo D.O.G.

 

Valpe trenings matter eller lignende

Valpetrenings matter 7 stk i gruppen Hund / Valp hos Petworld.no (tx23411)

Tannbørste, tannkrem, lusekam, flått fjerner

Noe av tingene jeg trenger står ikke her fordi jeg har eller skal kjøpe det selv. for å se forslag på valpe utstyr se:

petworld valp

nettdyret valp

husk merker er ikke viktig ( med unntak av foret og båndet) 

 

Andre ting jeg ønsker meg til bursdagen min er:

perle og smykke ting
itunes gavekort
Penger

 

så kan dere lure på hva jeg leser nå....

Three Rings for the Elven-kings under the sky,
Seven for the Dwarf-lords in their halls of stone,
Nine for Mortal Men doomed to die,
One for the Dark Lord on his dark throne
In the Land of Mordor where the Shadows lie.
One Ring to rule them all, One Ring to find them,
One Ring to bring them all, and in the darkness bind them,
In the Land of Mordor where the Shadows lie

når verden kolapser

nok en gang et mareritt som sitter igjen hos meg. egentlig kan vi vel kalle det et mareritt inni en drøm.

Jeg vet ikke hvor jeg var eller hvorfor jeg var der, det hørte til en helt annen drøm som startet før og fortsatte etterpå. Det jeg vet er at jeg sto å så ut av et vindu over en fjellheim eller fjellvegg og alt kollapset. Jeg sto plutselig å så ut over ruinene av det som en gang hadde hvert noe større og viste at noe forferdelig ville skje. jeg kviknet til da mamma ristet i meg i drømmen og jeg så henne rett i øynene og sa, jeg vet jeg av og til ser ting, men det der kan ikke skje. det var ikke et syn, vi pratet om dette temaet før jeg falt ut. jeg husker ikke engang hva jeg egentlig så, bare at det var forferdelig og at jeg videre i drømmen hadde en ekstrem frykt for fjell. 

noen drømmer er så sterke at reddselen blir sittende etter du har våknet og lenge etter at du har drømt andre drømmer. Jeg har flere ganger i dag tenkt at jeg er glad jeg ikke bor ved et fjell, og jeg gleder meg litt til torsdag er over og muligheten for at dette var et syn og ikke en drøm er over. for jeg er ganske sikker på at jeg sto på en båt når jeg så dette, og vi drar i morgen. mest sannsynlig er det reisefeber som er grunnen.

men den følelsen...

Betalte venner

Når jeg var liten, slet jeg alltid med konseptet å kjøpe venner. Det var helt urealistisk for meg å ikke dele det jeg hadde og jeg forsto ikke baktanker med det. Jeg forsto forresten heller ikke konseptet å være venner med noen fordi de hadde noe eller ga meg noe. Jeg ville prøve å være venner med alle uansett.

Nå har jeg blitt voksen og havnet i den merkelige situasjonen at vennene mine er betalt for. Jeg har mange venner på nett som jeg chatter eller spiller med, men å være venn med meg i virkeligheten er tydeligvis veldig vanskelig. Så for at jeg ikke skal sitte alene og være deprimert betaler kommunen noen til å være vennen min noen timer i uka.

Støttekontakter er som regel veldig hyggelige mennesker og jeg trives veldig godt sammen med dem. Vi kan gjøre alt fra å gå på kino, til å bake, gå en tur eller jobbe i hagen. Jeg klarer nesten å overbevise meg selv om at de er vennene mine, men tanken om at de faktisk får betalt for dette ligger alltid i hodet mitt. Mest er det for å beskytte meg selv mot den dagen de ikke har tid, krefter eller lyst til å være vennen min mer. For det er jo egentlig ikke en venn de er, de er på jobb.

Nesten alle som slutter som støttekontakt sier de fortsatt vil møte meg og være venner med meg, men i praksis er dette mye mer vanskelig enn i teorien. Det blir ikke en prioritering å være sammen med den personen du tidligere fikk betalt for å være sammen med. Da hadde man ikke sluttet å ta betalt for det. Når det endelig blir tid til venner havner jeg bakerst i lista fordi det tar mer å være sammen med meg en mange andre.

De fleste som jeg treffer liker meg godt på starten og om de hører at jeg har lite venner er de sjokkert over det. Du som er så snill, glad, livlig, ærlig? Ja fordi jeg er ærlig og det kan bli mye for mange, fordi jeg blir fort sliten og kan ikke være med på mye. Fordi man må ta hensyn til hvor jeg kan gå (kjøre), hvor fort og hvor lenge. Og når man da legger planer er det lett å bare hope over meg fordi det er det letteste.

 

Så jeg sitter igjen med mine kjøpte venner og ser på ironien ved det som ble sagt da jeg var liten og da aldri forsto.

Mareritt

I natt har jeg hatt en slik natt hvor drømmer er den verste fienden. Det merkeligste med drømmene i natt var kanskje kontrastene fra når det var gode drømmer til når det ble mareritt. Men vet at folk reagerer på at jeg ser skrekkfilmer for å dempe marerittene mine, så tenkte jeg skulle skrive ned nattens drøm(er). En ting som er viktig å vite er at jeg har hatt mange anfall og mye kramper i natt og dette har selvfølgelig påvirket drømmene.

Jeg har vært på et treff av et slag hvor jeg egentlig ikke skulle ha hvert, men jeg hadde det så koselig at jeg ble. Dette var en veldig koselig stund hvor vi satt og pratet og det var 4 søte dyreunger som gikk rundt i leiligheten. De gikk til angrep på bena mine, og selv om det var vondt syntes jeg egentlig bare det var søtt. De ungene var jo så herlige og det at de ville leke med meg var jo et pluss.
Jeg ble kjent med en dame og ble med henne hjem. Hun handlet inn ting billig på nettet og solgte dem igjen og jeg gikk igjennom alle varene hennes, nederst i hjørnet sto et kjempe fint cola glass og jeg lurte på hvor mye hun skulle ha for det.

Her forandret drømmen seg veldig. Vi var plutselig tenåringer og det var mange andre rundt oss. Etter å ha pratet med henne tidligere på kvelden hadde jeg lært at familien hennes som var stor solgte narkotika fra leiligheten og hun var ensom og redd. Vi pratet litt om prisen på cola glasset og jeg hadde ikke samvittighet til å ikke fortelle henne at det var en utrolig ting hun hadde. Jeg bød 100 kr for det og hun insisterte på 500 kroner etter at jeg hadde sagt det var spesielt, før det ville hun ha 10 kr for det. Jeg hadde ikke 500 kroner så jeg bare sa at det ikke gikk. Hun fikk meg til å føle meg ukomfortabel da hun startet å gå igjennom lommeboken min og slikt og vi startet å krangle som tenåringsjenter gjør. Vi skilte veier men jeg ble bekymret for at hun skulle skade seg og gikk derfor opp til familien hennes for å fortelle at vi kranglet og at hun stakk av.

Hun prøvde selvfølgelig å stoppe meg, men jeg skulle også fortelle at det ikke ble noen handel, noe som var veldig viktig for meg. Jeg forklarte dem at jeg kom til å gå hjem og skulle til å gå. Men venninnen min hadde jo fortalt meg om hva familien hennes holdt på med og siden hun var så redd sa jeg rett ut at jeg viste det og at jeg ikke blandet meg inn i det, hun var venninnen min og det var for henne jeg var der. Kanskje vi kranglet nå men det gjør venninner innimellom. Det hele endte med en klem og at jeg ble til middag. (det er en periode her hvor jeg og venninnen min går å ser i butikker og jeg går inn på stedet hvor jeg tilsynelatende ble kidnappet og voldtatt og får kraftige reaksjoner på dette, lurer på om det er derfor jeg blir med hjem til familien hennes, men klarer ikke å plassere dette helt inn i tidsrammen)

Plutselig kom familien fra over gangen inn, mannen måtte reise bort og kona trengte hjelp med barna, det var mange barn. 2 babyer (tvillinger)og nesten en pr år oppover. Jeg holdt en av babyene og la merke til voldsskader. Det var en kjempe merkelig følelse av kjærlighet til denne lille babyen og kvalme og sorg for skadene. Alle barna var dekket av sår og jeg fikk overtalt familien jeg var hos til å ringe barnevernet. Mannen kom tilbake når de var der og det var mye kaos og trusler. Jeg fortalte venninnen min at jeg alltid kom til å være der for henne, selv om familien ble tatt i narko raid, da spurte de om jeg ville hjelpe til med barnet også og jeg fikk vite at hun og søsteren var begge gravide. Jeg sa som sant var at selvfølgelig skulle jeg være der for henne når hun fikk barnet. Jeg kunne ikke ta barnet for henne, men kunne hjelpe henne.

Plutselig våkner jeg, jeg har overnattet hos venninnen min og sover vedsiden av henne i senga hennes. Jeg setter på tv`n på rommet og vekker alle i leiligheten da lyden sto på kjempe høyt. Plakater av en mann utenfor vinduet hennes skremmer meg fordi de ser så ekte ut, men jeg prøver å begrave angsten og ta meg av alle de små barna som våknet. Alle nabo barna er fortsatt i leiligheten. Mens jeg er inne i hoved soverommet blir familien angrepet av en annen gruppe som selger stoff. Det blir en periode med masse brutale drap og de prøver å sette fyr på oss. Jeg får slukket brannen på klærne mine alle tre gangene de klarer å få fyr, det gjør ekstremt vondt. Jeg griper tak i de minste ungene og prøver å flykte fra brannen, hvordan jeg klarer å bære 5 unger ut på en gang vet jeg ikke, men jeg kunne jo ikke la noen av dem bli igjen til å dø. Jeg innser plutselig at jeg står med ansvaret for 5 småbarn, to nesten nyfødte unger.

 

Så er jeg blitt eldre igjen og bor i et hus med ungene, ungen til venninnen min og en baby hun akkurat etterlot hos oss. Hvor gamle de andre ungene er får jeg aldri vite da jeg ikke ser dem, bare vet de er der. Jeg deler huset med et homofilt par, jeg tror den ene er broren til venninnen min. alle tre av oss oppdrar barna sammen. På loftet har vi det som kan virke som en hjem for gravide dyr uten hjem. Det er veldig mange hunder og katter med unger som vi passer på. Men også andre dyr der oppe. Vi skal plukke ut en hundevalp til en av barna og har mange nydelige hunder å velge imellom. De er av alle raser og valget er vanskelig, men vi ender opp med en liten pelsklump og en av mennene tar den med ned til ungen. Jeg slipper de andre hundevalpene ut av loftet for første gang og nedi leiligheten. Jeg sitter og passer på mens de passerer meg og går ut i gangen, jeg må passe på at ingen av de yngste går forbi, de må bli her oppe med mødrene sine. Noen få prøver seg på trappen ned, mens de fleste synes det er spennende nok med et helt nytt rom og utforske. Noen står og vurderer om de skal prøve seg på første trappetrinn. Plutselig finner jeg en død hundevalp inne i et hjørne og den har halsbånd på seg, jeg tar opp dette med den andre mannen og først tror han det er en naturlig død. Jeg spør han hvor halsbåndet da kommer fra siden vi ikke hadde det på valpene og vi innser at noen har vært her inne. Vi går igjennom rommet og finner en pose med en levende kanin i. siden vi bare tar imot gravide hjemløse dyr prøver vi å finne ut av om den er gravid, noe vi tror den ikke er. Men når jeg finner under sålene av potene til kaninen løst i posen forstår jeg at den er mishandlet. (Vet ikke hvorfor vi ikke så dette før) kaninen har fått revet av deler av potene sine og hodet, men kaninen er fortsatt i live og i smerter. Vi leter febrilsk igjennom bøker til jeg finner en om egyptiske myter. Her står det en myte om kaninen, ondskap, ofring og slik. Vet faktisk ikke hva som faktisk sto i boken. Jeg vet at noe er alvorlig galt med huset og barna og jeg er villig til å ofre alt for dem. Jeg løper ned trappen og igjennom gangen mens jeg roper jeg lovet å være der for dere og jeg bryter ikke løftet mitt. Jeg lyser opp og noe griper tak i meg og kaster meg rundt om i rommet. Jeg fortsetter å erklære min kjærlighet til barna og mitt ønske om å beskytte dem og jeg blir dratt ut av huset og bortover gressplenen. Det er natt og om ikke all kastingen i veggene var smertefullt nok kommer det skjeletter opp av gresset og spiser meg levende mens jeg blir dratt avgårde.

bursdags gaver fredag 29

Det ble noen gaver på meg i dag også, selv om jeg ikke skal feire bursdagen min før i morgen. I går fikk jeg perler av Caroline, men de ble ikke med på bildene i dag.

 

Tusen takk for alt sammen, vant 25 kr på skrapeloddene ? blir et nytt et.






 

på tide å ta kontroll over sex livet

Advarsel: dette innlegget er seksuelt og personlig, om dette vil støte deg så ikke les det, er du familie tenk deg om og vurder om du vil lese det.

Som jeg har skrevet i innlegg før, så sliter jeg seksuelt grunnet overgrep. Hvordan ting går, har egentlig bare blitt verre og verre med årene og jeg har kommet til et punkt hvor det å få noe inn i meg, eller tanken på det, starter brekninger og kvalme som kan holde på i timer.

Jeg har bevist holdt meg unna kjærester de siste årene, men nå føler jeg på resten av meg at jeg savner en å dele livet mitt med.

Jeg har en veldig lang vei å gå før jeg følelsesmessig og fysisk er klar for dette og har bestemt meg for å jobbe med dette.

Mitt første mål er å kunne ha sex, og for å klare dette må jeg omkoble kroppen min fra å forvente noe vondt og forferdelig, til å forvente noe godt. Og første skritt må være å vise den at det ikke er så farlig.

Min teori er at om jeg bruker en veldig tynn dildo og venner kroppen tid den, kan jeg kanskje klare å jobbe meg til avslappelse og nytelse. Jeg sier ikke det vil være lett, men jeg ser optimistisk på planen.

 

Så i dag dro jeg ned på kondomeriet og kjøpte de tynneste dildoene jeg kunne finne.




alt jeg ville var å ta bilde av hårfargen min

det viste seg å være lettere sagt en gjort.

når jeg sto opp i dag syntes jeg håret mitt hadde fått en gyllen farge, det minnet meg om gull og jeg ville forevige det. men kameraer ser ikke alltid det du der og selv om jeg byttet kamera og prøvde mange innstillinger ble det enten for lite rødt eller for mye rødt.

iphone

iphone med blitz

kameraet med mange forskjellige innstillinger














hele Norges iskrem - diplomis

har du hatt noen morsomme småjobber?



Jeg var diplom is maskot på Momarken i mysen flere år på rad. Noen ganger kledd ut som eskimo og andre ganger som tiger (tigeris)

Det var på barnas dag og i noen timer denne dagen ble det delt ut gratis is til alle barn (egentlig til alle) vår jobb var å gå rundt på området og gi is til de som ville ha problemer med å komme inn i køen, rullestolbrukere, folk med barnevogn eller de som jobbet.

Vi tok med oss kartonger ut omgangen for å komme så langt ut som mulig før alt var gitt bort.

Det ene året ble en som styrte en karusell så glad for isen at han dyttet meg ned i karusellen, jeg hadde egentlig ingen planer om å ta denne, men jeg fikk meg en rakett tur opp i været med eskimodrakt alikevel.

Hmm kanskje noe diplom is burde ha filmet og brukt som reklame, eskimoen dems sendt til himmels.

 

inkluderende ikke ekskluderende

Vi har bingo på avdelingen en gang i uka, denne uka ble det utsatt til torsdag grunnet en del småting. Egentlig er det ment at bingoen bare skal være for de på avdelingen, men jeg føler at når det først sitter en som er på besøk der i stu burde de få være med også. Jo flere som spiller jo mer moro?

Jeg kan forstå at det blir et problem om ryktet går rundt på sykehuset at hvis du kommer opp på avdelingen vår på tirsdager klokken 20.00 er det gratis bingo med fine premier.  Men når jeg styrer bingoen og det sitter en enkelt person i stua og bare ser på, ja da inviterer jeg dem til å være med.

Jeg er egentlig veldig inkluderende, jeg liker å dele alt, opplevelser og moro er ingen unntak.

evig optimist/pessimist/realist

Forvirrer overskriften deg, vel slik er livet, vanskelig å sette inn i et mønster. Først vil jeg klarere, jeg er en realist. Jeg sitter ikke og funderer på om glasset er halvtomt eller halvfullt, jeg enten drikker det opp/ heller det ut eller fyller på. Problemet løst.

Men mange leser mine realistiske tanker som pessimisme, for jeg går ikke rundt og tror at jeg vinner i lotto. Jeg tror karusellen kommer til å falle ned en gang og jeg er ganske sikker på at elektrikeren ikke dukker opp.

Jeg kan fantasere om hva jeg kan gjøre med pengene om jeg vinner i lotto, men realistisk er det ikke, og om jeg vinner vil jeg heller bli positivt overasket enn kjempe skuffet hver lørdag.

Jeg kjører karuseller, for selv om jeg vet at ulykker skjer og om noe holdes i gang lenge nok vil det nesten sikkert skje, er oddsen for at det skal skje mens jeg sitter i karusellen utrolig liten. Selvfølgelig kan det være greit å se Ann fakta om tivoli og slik, men det er et matematisk stykke og man velger om man vil ta sjansen eller ikke.

Og elektrikeren dukker ikke opp 90% av gangene, men kommer dagen etterpå i stedet.

Men igjen er det mange som ser på meg som utrolig positiv, rett og slett fordi jeg er flink til å finne gode ting gjemt bak pessimismen.

Regner det får blomstene vann og de blir fine for oss

Må du avbryte noe du koser deg med grunnet lunsj, så får du bare mer styrke til å jobbe med det senere.

Har du vond betyr det at du er i live (denne tankegangen hjelper ikke alltid, men innimellom)

Den som intet deltar, intet vinner

Osv?

Jeg er realistisk, men kan virke evig optimistisk/ pessimistisk etter hvordan du ser på det. for alle ting har minst to sider.

mitt visitkort

Det kom i posten i dag ? 250 stykker, det burde holde en stund.

Lagde det for å ha på standen under desucon fantasy




Meg på julaften

selvfølgelig husket jeg kamera på juaften, jeg lot bare minnekortet ligge igjen hjemme...

hva skulle man ha gjort uten iphone

jeg valgte å bruke et lilla skjerf som sjal for at jeg ikke skulle bli for svart kledd. av smykker har jeg kun et hjerte rundt halsen og øredobber ingen ser.

jeg trenger ingen jule venn, jeg trenger en hverdagsvenn.

Det står mye i media om julevenner, om å ta inn en ensom person i jula, ja for å gi dem en dag med vennskap og kjærlighet, men hvor stor gave er egentlig dette.

Nå sier jeg ikke at man ikke skal slippe inn folk i jula, det er bare koselig det, men hva med å slippe inn folk i livet, er ikke det en større gave?

Å være ensom er noe jeg vet mye om. ikke fordi jeg ikke har en kjempe fin familie å feire jul med, men fordi når jula slutter går alle tilbake til hverdagen sin og jeg blir sittende igjen alene hjemme.

Det siste året har jeg hvert heldig, og mamma har fått avlastning fra å måtte sitte og høre på meg på telefonen hver kveld. Jeg har fått en støttekontakt som gjør ting med meg og bpa som kommer og hjelper meg i leiligheten og jeg også kan prate høl i hodet på.

Jeg har venner, veldig gode venner som bor minst en by unna meg. det er morsomt å gjøre ting sammen, men siden de bor så langt unna kommer denne hverdagen snikende igjen.

Og det verste er kanskje det slaget i ansiktet når du går fra å være sosial til å sitte og ikke prate med noen en hel uke. Jeg vet at enkelte jeg har møtt de siste årene synes det er komisk at jeg hele tiden går rundt og prater med kattene mine, men hadde jeg ikke hatt dem å prate til hadde jeg løpt på veggen.

jeg ønsker meg ikke en jule venn, jeg ønsker meg en hverdagsvenn

blowout ( idiotiske kunnskapsløse know it alls som tror de vet alt)

Kjære intet anende leser, der sitter du og tror at du vet så mye. Både om meg og om verden. Dessverre kommer du til å våkne opp å innse at du ikke vet noe i det hele tatt, og da du ønsker at du kunne glemme det du har lært, finner du ut at det er lettere å lære ting enn å glemme ting.

Dette er meg, jeg er tykk, jeg har alltid hvert kraftig bygd, men nå er jeg godt over grensa til hva man kan kalle tykk. Jeg veier 90 kg og er bare 158 cm høy og absolutt nydelig.

Vekta plager meg ikke et sekund, den kom med det verste av sykdommen min og når jeg blir bra vil det gå seg til igjen. Det er ingenting å bry seg om, det er bare litt fett.

Jeg trøstespiser, jeg burde sikkert ikke gjøre det, men jeg velger og heller kaste i meg litt søtt enn å henge meg selv. Jeg velger sjokolade istedenfor å hoppe fra en bru, skal jeg skamme meg over dette, hvis du sier ja trenger du en opplæring i virkeligheten.

Kanskje jeg burde trene, men min erfaring er at det ikke er verdt anfallene. Jeg tar gjerne 100 kg fett ekstra for å slippe ett anfall, teit sier du? Det er fordi du ikke har opplevd smertene kroppen kan gi deg når den prøver å vrenge seg ut av alle sine naturlige stillinger, når kramper er en herlig avslapping.

Få hjelp, ja det er lettere sagt enn gjort. Faktisk måtte jeg opp i 90 kg, bli sengeliggende og skremme legevakta 5-6 ganger med anfallene mine før noen startet å tro på meg. Dette er 10 år med bortkastet tid hvor du sloss alene mot verden.

Finn roen, men hva om det ikke finnes noen ro. For at jeg skal kunne finne ro må jeg først ferdig bearbeide minnene, og de er så mange at hodet vet ikke hvor de skal starte. Skal jeg starte med følelsen av hvordan det er å forstå at noen prøver å tvinge seg inn i ræva di, eller der hvor faren din kaller deg en hore for at du havnet i situasjonen.

Medisiner? Å jo da de prøver, slike som meg vil man ikke ha i samfunnet. Jeg er ikke farlig, jeg er alt for snill og god til det, men jeg ser det de ikke vil at du skal se, mønstrene i mennesket sin utvikling i vårt samfunn. Jeg ser sirklene alle følger rundt og jeg står på utsiden og blir kvalm. De kaller det autisme og setter meg bort i et hjørne, ikke noe poeng å merke seg meg.

Nå klager jeg ikke om å få være i fred i hjørnet, sikkert mye tryggere en der ute uansett. For det er ikke tvil i meg, mennesker er det farligste vesen som finnes. Men for all del ikke gå rundt å tro at jeg er redd for enkelt mennesker, jeg har ikke overskudd til det.

Det er som jeg sa i starten, det er så utrolig mye man ikke vet. Og om du tror du vet mye så må du virkelig lære deg å holde skjeft, for det viser hvor lite du egentlig vet. Når du vet hva smerte er, vet du at du aldri kan forestille deg en annen sin smerte. Du kan prøve og du kan støtte, men hodet ditt kan ikke gå så langt. Den sletter til og med minnene fra når du var der, for den tåler det ikke.

Når du har møtt det verste av samfunn og av mennesker vet du hva du kan frykte, du vet hvordan sårene som blir åpnet på nytt og på nytt, slik at de aldri får tid til å gro, spiser deg opp fra innsiden. Hvordan det kan ta all glede og alt liv ut av deg. Du vet hvor mye krefter et smil virkelig koster, men setter det på deg allikevel.

Tenk over alt dette før du setter deg ned og kommer med en ny genial kommentar om hvordan du har løsningen til alle mine problemer.

En liten smakebit av meg, ikke på godt og vondt, men sett innen i fra. For hvem vil vel tro at jeg er en glad liten jente som kjemper for miljøet, elsker landet mitt og familien min. gir 100% for venner og har bestemt seg for å aldri bli så voksen at jeg må gi opp mine små gleder som pokemon, brettspill og grøssere.

Men når alt kommer til alt er det vel bare en ting man trenger å vite om meg, jeg er tykk, for det sier vel alt.

hårklipp

Når jeg først var i byen, tenkte jeg det kanskje var på tide å få klippet håret. Jeg dro på adam og eva i storgata og dette ble resultatet.












du er så utrolig stygg!!!

Jeg ble mobbet for å være stygg når jeg var yngre, og de fikk meg virkelig til å tro på det. Det tok meg lang tid og det folk vil kalle ville fantasier å bygge opp selvtilliten igjen. Men ved å leke fantasi leker for meg selv, hvor jeg vant miss Norge eller ble super Model, ikke fordi jeg ønsket dette spesielt, men for å vise dem, klarte jeg etter hvert å se det fine i meg selv.

Nå ser jeg på bilder av den tiden de syntes jeg var stygg, og synes de var blinde, eller sjalu.

jeg er den blonde jenta.










ved 13 års alderen forandret ting seg.



etter at jeg ble dårlig å la på meg har jeg fått høre hvor imponert folk er over selvtilitten min, jeg vet jeg ikke er 18 lengere, jeg vet jeg veier litt mer. men jeg har fortsatt min kjønnhet som jeg fant den gang, troen på meg selv og hvem jeg er. jeg er en smart vakker blondine og noen kilo til eller i fra er ting som kommer og går (spesielt når du er syk) 




hvem skal bestemme når du skal dø?

Saken om Tony på 58 år i Storbritannia som gikk rettens vei for å få lov til å dø er ikke unik lengre.  Det har hvert flere slike saker i flere land, og det handler ikke om retten til å ta livet sitt, men retten til å få lov til å få hjelp til å ta livet sitt.

I mange saker er det mye sympati, rett og slett fordi den som trenger hjelpen til å dø, holder på å dø allikevel. Men hvis du tenker etter skal alle mennesker dø, og ingen andre enn oss selv kan vite om smertene er å leve med, eller verdigheten for den saks skyld.

Om man skal vurdere aktiv dødshjelp må man først vurdere retten til å ta livet sitt. Noe du i praksis ikke har. Om man hadde rett til å ta sitt eget liv ville ikke problemstillingen om aktiv dødshjelp hvert der, for har man rett til å velge å dø har man det enten man kan gjøre det selv eller ikke.

Det finnes en del sykdommer og sitasjoner folk må leve med i resten av sitt liv, og friske folk sitter på utsiden og forteller dem om hvor glade de burde være for å være i live eller hvor ondskapsfullt det er å forlate de som elsker deg med vilje.

Det de egentlig sier er vi vet bedre hvordan du har det enn du gjør og våre følelser betyr mer enn dine.

Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger når jeg var yngre, og det eneste jeg sitter igjen med er et sterkt hat til de jeg elsker og helsevesenet. Flere ganger gråter jeg meg i søvn fordi jeg ikke lyktes da, nå er det for sent, jeg kommer tilbake til det senere.

Hvis du ønsker å avslutte livet ditt i vårt samfunn blir du sett på som syk, noen ganger mener de at du gjør det for å få hjelp, mens andre ganger er det fordi du ikke klarer å tenke klart, eller ikke vet bedre. Og i noen tilfeller er det slik at man blir overveldet av noe og ikke ser en annen utvei, at noen medisiner og litt kjærlighet løser alt, men ikke alltid.

Jeg er ikke deprimert, jeg er syk. Jeg lever et liv jeg ikke ville ha ønsket på min verste fiende. En ting er det psykiske, angsten, depresjonen og fortvilelsen. Men en annen ting er min fysiske helse.
jeg er født med en sykdom som kalles asberger syndrom, jeg er født med en forbannelse om at jeg alltid må være på utsiden og tenke andelenes enn andre. Er jeg i store folkemengder blir jeg svimmel og kvalm, spøker folk rundt meg ser jeg ikke humoren i det og tar de på meg eller prater for direkte til meg gjør det faktisk vondt.

Asbergersyndrom er en autisme diagnose?

I motsetning til de med kraftig autisme er jeg oppegående nok til å få med meg at verden går forbi meg, jeg er oppegående nok til å bli plassert på en skole hvor jeg ikke kan jobbe fordi jeg jobber fullt med å overleve psykisk. Jeg ser at andre har det morsomt men etter noen år lærer du at selv om du står i midten av denne gjengen hadde du følt deg like alene.

Selv om asbergersyndrom er en forferdelig lidelse er det også kanskje det eneste som holder meg i live, hadde jeg ikke kunne forsvinne inn i ting jeg liker på måten jeg gjør, hadde jeg ikke klart dette.

Grunnet overgrep på overgrep når jeg var yngre har jeg vel nesten innsett at bildet av et romantisk kjærlighetsliv eller en familie er ute av bildet. Jeg kan ikke forstå hva som er så godt med sex, noe som også gjør at hinter til sex og kos i filmer ofte ødelegger hele filmen.  Kanskje jeg kan bli bedre på dette en gang, men min erfaring er at det blir verre og verre.

Jeg har minst en autoimunsykdom, men også en kronisk tilstand vedsiden av. Dette betyr i praksis at når jeg er frisk, angriper immunforsvaret mitt friske deler av kroppen. Kroniske betennelser, hevelser og smerter er dagligdags. Jeg kan puste lettet ut over at jeg bare har fått diagnosert strumaen enda, men hadde jeg ikke hatt den hadde de vel ikke forstått hva som skjer i kroppen min heller. ( de gjør vel ikke det enda)

Jeg har også kraftige anfall som antageligvis skyldes psykosomatiske problemer (bearbeiding av helvete bak meg) og det autoimune. Anfallene kan være alt fra små kramper og svimmelhet til sener hentet ut fra eksorsisten. Hva disse krampene gjør med musklene mine er ubeskrivelig, og det å komme seg etter anfallet er nesten like smertefullt som å ha det. andre ganger mister jeg bare kontroll over kroppen min, det starter med en følelse av paralysering i ansiktet eller fingrene og så sprer det seg rundt i kroppen. Noen ganger slipper jeg unna med bare deler paralysert i korte perioder, andre ganger varer det i timevis og blir så ekstremt at jeg sliter med å få lungene og hjertet til å klare å fungere.

I mellom dette er kroppen utslitt etter å kjempe mot sykdommer og jeg ligger hjelpeløs i senga, jeg klarer somregel å kravle meg til kontorstolen som både har hjul og kan låses så jeg ikke faller ut av den igjen. Uten denne kontorstolen hadde nok livet mitt hvert andelenes.

Noen ganger fungerer kroppen min, de som har fulgt med vet at jeg har hatt flere måneder hvor jeg faktisk har kunnet gå enkle turer og gå i butikken uten fare for å kollapse. Stokken og rullestolen har fått en liten pause. Men august måned har ikke hvert like snill mot meg og selv om jeg virkelig kjemper sliter jeg med å holde formen oppe.

Siden jeg sliter med å holde meg oppe, sliter jeg med å lage mat. Om jeg ikke gir f? og prøver allikevel da, noe som har resultert i noen nesten ulykker. Når du er fullstendig utmattet er det som om hodet er fylt med vatt. du kan ikke tenke rett, du kan ikke tenke logisk og du klarer ikke å holde en tanke i hodet lenge. Det blir som å gå rundt i en evig tåke hvor du nesten ikke vet navnet ditt lengere, fordi det koster så mye å dra tanken ut av hodet.

Smertene som går igjennom kroppen er ubeskrivelig. Noen kommer fordi du ikke rører deg nok, noen fordi du rører deg. Betennelser og smerter etter muskler som har blitt røsket rundt i kroppen gjør livet til ett smertehelvete.

Å leve sunt er ikke noe jeg gidder å tenke på en gang, om jeg klarer å varme opp noe boksemat er jeg lykkelig. Prøver selvfølgelig å hamstre opp mat når jeg er i god form, fryse det ned slik at jeg kan varme det i mikroen når jeg er dårlig. Men jeg trøstespiser, jo dårligere jeg er, jo mer trøstespiser jeg. Og jeg har ikke muligheten til å ta en ekstra lang løpetur så jeg legger på meg.

Men dere skal vite at jeg får hjelp, og jeg har en familie som virkelig stiller opp for meg. Og det er for denne familien jeg kjemper videre og videre. Det har hvert mye svik og misforståelser før, men så lenge de er villig til å kjempe, skal jeg kjempe med dem. 100%...
dramaet og redselen over at jeg skal skade meg er over, fordi jeg ikke vil utsette dem for det lengere.  Jeg gir og gir og gir, det er min eneste glede i livet, å se at jeg kan glede andre. Mange tror jeg er naiv eller for snill, men det er et valg jeg har tatt, for det er nesten den eneste gleden jeg har.

Selv om jeg ikke er deprimert lengere (jeg kan ha tunge dager da) og det somregel virker som om jeg har det bra, lever jeg i en annen verden. Jeg kan ikke være i denne verdenen lenge fordi vekta mellom vondt og godt langt i fra er lik. For samme hvor mye jeg velger å være positiv, velger å sloss, velger å gjøre det beste ut av alt, er vekta av fortiden med vekta om hva som møter meg i fremtiden nesten alene for tungt for et menneske å bære, og inni dette må jeg også klare vekta av dagen i dag. Smertene jeg har nå, hva jeg kan gjøre nå osv?

Hadde legene gitt meg muligheten til å søke om å få legge meg inn på et sykehus, ta forsiktig farvel med familien og få sovne inn hadde jeg valgt dette. Uten tvil. Men jeg får bare holde ut at kroppen og hodet sakte men sikkert tar livet av meg, og jeg kan jo glede meg til de neste 60 årene, de kommer sikkert til å bli fine.

Ps: hadde de funnet en mirakelkur som gjorde meg frisk hadde dette hvert aller best.

sviket

sviket

18 år gammel satt jeg på trikken og pratet med en eldre dame, jeg så ut som om jeg var 14 år gammel, men i følge alle som pratet med meg oppførte jeg meg som om jeg var 40 +.

En ung kvinne som så de ensomme og de som trengte hjelp, som hadde en forståelse av livets ondskap og som kunne se igjennom den.

jeg var en kvinne som i stedet for å være ute å feste likte å lese, studere og drømte om en mann og barn. drømte om at livet skulle fortsette videre, og at fortid ble fortid.

hva fikk den unge jenta til å bli så fort voksen?

- svaret er delt inn i mange historier, men helheten av historien er svik.

flere ganger i livet mitt har jeg møtt motgang, og hver gang har jeg mistet nesten alt. venner, troverdighet, støtte og forståelse.

vennene kan man nesten ikke være sint på i ettertid, hvem kan regne med at en 14-15 åring forstår at en annen lever i et helvete. og om de forstår det, faktisk orke å støtte opp. jeg hadde ikke trengt mye, ett besøk eller to da jeg ble lagt inn på sykehus hadde hvert nok.

men hva skal jeg tenke om lærerne som tok meg ut i klassen fordi jeg forstyrret med all gråten min, det var lettere å fjerne meg enn å takle de som slo, sparket , ødela ting eller sa sårende ting. og med dette ødela utdannelsen min allerede i 3. klasse.

hva skal jeg tenke om politiet og vektere som truer med å banke opp en 13 år gammel jente, som ikke har gjort noe galt. og i hvert fall hva skal man tro når dette skjer 2 ganger. kanskje er jeg bare en person som har hvert på feil sted til feil tid, men hvordan skal jeg kunne stole på dem.

og så var det alle de voksne jeg pratet med, som jeg stolte på og fortalte min historie. jeg innser at historiene mine kan ha hvert rare, men det var et barn som prøvde å fortelle om omsorgssvikt, overgrep og direkte psykisk tortur av de personene hun elsket mest i livet. hvorfor tro på barnet når de voksne sier at hun lyver.

vi har også rettsvesenet som synes det er helt greit at en voldtektsmann får samfunnsstraff, mens det 14 år gamle offeret blir låst inne i flere mnd et sted hvor hun har blitt mishandlet før. selvfølgelig hadde jeg rett til klage og hjelp, merkelig hvordan de glemte å si i fra at jeg ble tvangsinnlagt mot min vilje, at de ikke tok hensyn til at henvisningen kom fra en lege som var 100% sikker på at jeg brukte narkotika og sa min mor kunne få legge meg inn om hun ikke orket meg mer.  og selvfølgelig klagenemnda som skulle høre min klage, som ar rystet over min behandling og aldri hadde hørt en så sterk sak, men når alt kom til alt ville de ikke hjelpe. ( hva skal jeg tro om rettsikkerheten til de andre som klager når man får slike beskjeder)

barnevernet har jeg en egen lang liste over, men mest av alt burde ikke et kontor behandle saken der den som er ansvarlig for klagene på dem, er den ene parten.

jeg er ikke 18 lengre, men jeg bærer fortsatt tyngden av svikene med meg. og selv om noen sår har grodd og noen bruer bygget opp igjen har det satt så store spor at mange synes det er vanskelig å forholde seg til meg.  tillit og vennskap kommer ikke naturlig og svik har så mye større konsekvenser enn hos folk flest.

de som liker mitt selskap er de som selv har det tungt og som trenger støtte, for merkelig nok er det denne egenskapen alt har skapt hos meg, en styrke til å bære andre sine sorger og smerter, men jeg klarer enda ikke å bære mine egne. 

sex og angst

min historie er ikke kort, ikke er den pen og ikke gir det en god leseopplevelse. meste parten finnes ikke en gang skrevet ned, jeg klarer ikke.

det å leke med seg seksuelt er sunt og normalt, og jeg skammer meg ikke over å innrømme at slikt skjer. helt ærlig har jeg alt for mye sex på hjernen...
men i dag skulle vise seg å bli andeledes, og jeg skriver om det fordi jeg må. jeg tror ikke jeg klarer å lukke øynene mine før jeg får det ut, og kansje ikke da en gang.

jeg leker med meg selv ganske gjevnlig, sex med en partner er uaktuelt siden jeg sliter så med minner og flashbacks. selv en privat kosestund kan bryte meg sammen i tårer i times vis etterpå, rett og slett fordi det dukket opp ett minne, eller en tanke. men i det siste har ting hvert ganske stabilt, ingen pluttselige gråteanfall og ingen anger.

jeg har egentlig ganske mange leketøy, for jeg har ikke alltid hvert slik, ting var bedre da jeg ikke husket. men spontant tenkte jeg at jeg skulle bruke en dildo, et valg jeg kommer til å angre på lenge. allt gikk bra og den kom vel så langt som 4 cm inn, da fikk jeg pluttselig panikk og begynte å brekke meg. kvalmen og panikken var så kraftig at jeg måtte avslutte alt, jeg tok men en lang dusj og pleiet meg og trodde alt var tilbake til det normale igjen, da jeg la meg.

 jeg hadde ikke rukket å legge hodet på puta før jeg var ute av senga igjen, tører i øynene og i panikk. jeg ønsker å ringe noen, men ønsker ikke å vekke noen. ikke hvet jeg hva jeg skal si heller. jeg føler meg så alene og så redd, redd for søvnen og hvilke minner den vil bringe med seg.

så selv om det er veldig personlig og mange vil mislike at jeg skriver det, må jeg. for jeg må få det ut på en eller annen måte og bloggen står her. 

en verden av smerter

uten om dataproblemene mine, har jeg slitt med mange tanker og reddsler. det finnes ingen i verden jeg vil passe mer på en lillesøsteren min, men jeg står hjelpesløs. ( men ikke alene)

i dag var det fryktede møtet med advokaten på SMI, jeg lærte bare at rettsystemet ikke er rettferdig for barn. ellers var ikke så mye av det han sa nytt. men jeg må forhøre meg om alle muligheter og ideer før jeg tar et valg. for dette valget vil påvirke så mange jeg er glad i.

om jeg ikke hatet samfunnet før, gjør jeg i hvertfall det i dag.

men kan trøste meg med en støttende familie, god venn som kommer på besøk, kattene mine og alle de på SMI.

meg og søvn!!!

mange teorier om søvnforstyrrelser blant folk i min alder omhandler data og evnen til å ikke legge seg. for det er ikke å se bort i fra at vårt samfunn som nå strekker seg online over hele verden, mangler retningslinjer for hvordan man skal fungere. hvordan legge seg når vennene dine akkurat har stått opp? hvordan finne en balanse?

men man må være forsiktig med å legge alle plager under samme bok, for det finnes fortsatt de som har søvn problemer på grunn av fysiske eller psykiske lidelser, de som hadde klart å sove midt på dagen og være oppe midt på natta uten elektrisk lys, eller annen underholdning. de som rett og slett ikke har kontroll over søvnen.

for meg er det slik, ingen vet helt hvorfor, men jeg har ingen kontroll på søvnen min. jeg må sove når jeg er trøtt, og legger jeg meg når jeg ikke er trøtt havner jeg i en halvdøsig tilstand som verken er søvn eller våken. og ikke hviler den meg så jeg må legge meg igjen etterpå allikevel. om jeg holder meg våken for lenge kan jeg miste bevisstheten, gå i anfall eller bare halvsovne der jeg går.

i følge mamma var jeg ett år da søvnforstyrrelsen startet, jeg sluttet rett og slett å sove om natta. og samme hva som ble gjort hjalp det ikke. om jeg ikke sov på dagen, sov jeg heller ikke om natta. jeg spurte henne og hun sa jeg sov veldig lite på dagen, fordi de ville jeg skulle sove om natta. jeg kan selvfølgelig ikke huske noe av dette, men det var vel en form for insomnia? det dukket i hvert fall aldri opp en forklaring.

resten av livet mitt har hvert plaget av denne tilstanden, noen ganger sover jeg, andre ganger ikke. skoleårene har nok hvert de værste, for samme hvor trøtt jeg var måtte jeg opp å gå på skolen. og det må ha hvert mange timer jeg ikke fikk med meg fordi hodet mitt fortsatt sov. for ja jeg kan sove og være oppe samtidig (dette har jeg innsett i senere tid). på ungdomskolen ble søvnvanskene for mye og jeg sluttet å gå på skolen når jeg var trøtt, det gikk rett og slett ikke an å vekke meg.

kanskje kroppen ville ta igjen for at jeg fikk for lite søvn som barn? eller kanskje det bare var en utvikling, for sakte men sikkert økte søvnbehovet mitt. syner og dårlig humør var ikke uvanlig, de trodde jeg var psykotisk, men det var jeg ikke.  jeg lærte etter hvert å finne måter å få kroppen til å slappe av på uten søvn. en slags våken soving som jeg bruker en dag i dag. 

selv om jeg var mye borte fra skolen og kroppen min begynte å bli syk grunnet at den var så sliten, klarte jeg å leve relativt normalt. jeg hadde hobbyer og venner, jeg svømte og syklet og var på mange måter en normal tenåring. vel om en normal tenåring kan hele tv- programmet, alle reklamene og hvor mange ganger hver av dem hadde gått de siste ukene ( jeg holdt statistikk, så selv om jeg ikke så på  tv`n sto den på og jeg skrev ned hvilke reklamefilmer som kom.) i senere tid har dette blitt diagnostisert som asberger syndrom.

selvfølgelig påvirket mitt søvnmønster og behov etter hvert hverdagen min, men jeg opplevde ikke så veldig stor forskjell selv, jeg merket at det ble en større og større skille mellom meg og andre på min alder, men jeg registrerte ikke så mye av det. 

noen ting har jeg jo lært igjennom årene, man kan pushe seg mye lengre enn man tror, og enda litt til. men det kommer tilbake og plager deg senere. om du sovner mens du går, begynner du automatisk å gå delvis skrått og du bråvåkner i det du faller ned fra fortauskanten og befinner deg i vegbanen( merkelig hvordan du alltid ender opp med å gå skrått). du kan oppleve og se de mest utroligste ting når du halvsover, og du kan komme deg igjennom hele byen uten å huske noe av det, selv om du er sikker på at du satt våken og så ut hele tiden. ikke helt sikker på hvordan du kom deg av på riktig stasjon, men noen instinkter må man da ha?

du blir aggressiv, deprimert, sint og frustrert av for lite søvn. om du ikke passer deg, voldelig.

de siste årene har søvn behovet mitt hvert ekstremt. om jeg har gjort noe dagen før er det helt normalt for meg å sove i mellom 14-18 timer. om jeg står opp før ender jeg bare med å gå på dører, legge hånden på kokeplata eller lignende før jeg faller om på gulvet....

når jeg er ekstra sliten er det ikke uvanlig å se meg sove over en dag, jeg får i meg mat og drikke og går på toalettet innimellom. men alt gjør jeg i halv søvne og registrerer lita av det. som regel når jeg er så trøtt må jeg være hos mamma for om ikke hun setter maten opp i ansiktet mitt spiser jeg ikke...

mange funderer over mitt manglende søvnmønster og føler de må komme med "gode" råd. men det meste er prøvd før. jeg tåler ikke innsovningstabletter eller sovemedisiner. de gjør mye rart med meg, men sovne er ikke en av tingene. jeg har prøvd å tvinge døgnrytme ( nesten hele livet) og det gjør meg bare dårligere, deprimert og etter hvert lyst til å ta livet mitt. beroligende te og andre vaner, men det fungerer ikke. kroppen min er rett og slett sta.

ps: er utredet for narkolepsi og har ikke dette, det eneste de kune konkludere med var at jeg hadde helt klart søvnforstyrrelse.

end to the story so far ( rett og slett for tungt)

da har jeg kommet til det punktet i min historie hvor jeg rett og slett ikke vet hvordan jeg skal fortelle videre. flach back perioden er over og jeg har lite lyst å hoppe inn i minnene om jeg ikke må.

de første kapitlene i mitt liv er ting jeg har jobbet mye med hos psykologer og å prate med venner, men de neste to årene 14-16 år klarer jeg bare ikke å møte. det er for tungt for meg. det er her historien min går over fra å være tragisk til å være ett helvete.

jeg skriver kanskje om sykdommene mine etter hvert, litt vanskelig å huske på dem i kronologisk rekkefølge.

så avslutter dette midlertidlig med noen sanger som får meg til å tenke på meg...

 

 

 

låst inne år 2

som jeg fortalte tidligere så brukte mamma dette stedet som trussel, og en trussel hun klarte å gjennomføre etter jeg var voldtatt og setningen jeg orker deg ikke mere jeg sender deg tilbake.

jeg var hjemme 3 dager etter voldtekten, lørdag-søndag og mandag. på mandag hadde jeg hvert på voldtektsmottaket på legevakten halve dagen så jeg fikk bare halv skole. det jeg husker av de undersøkelsene er smerte, åpne dører og at de ikke gadd å dra for forhenget. på den psykiske delen pratet bare mamma og hver gang jeg prøvde å si noe "rettet" hun på meg.

jeg var ikke mer redd en vanlig, jeg slet ikke mer en vanlig med å sove, JEG VAR IKKE MISBRUKT FØR.... for merkelig hvordan voldtektene av meg hadde vekket opp ett gammelt minne om en liten jente som noen lå oppå om natten. og om besøket til sykehuset for å sjekke meg ut og at de tok nattkjolen min for å se etter sæd.

i løpet av en halv dag på skolen hadde jeg allerede forklart hva som skjedde, for selvfølgelig de i klassen lurte på hvorfor politiet hadde lett etter meg. og jeg med asbergeren min forteller det bare rett ut.

tirsdagen var vi på krisemøte på sperret avdeling og jeg ble tvangsinnlagt, og jeg skal love det var ikke uten en kamp.

forestill dere å bli kidnappet og voldtatt i fem dager, gå igjennom undersøkelsene på legevakta hvor de ga f i privatlivet ditt og så bli dratt inn og låst inne på et sted som hadde mishandlet deg før.
jeg var vist psykotisk...

hvis jeg trodde oppfølgingen av meg forrige gang var dårlig var det ikke noe i mot nå, men denne gangen byttet de bare kontakt person en gang. derimot mistet de meg da jeg etter en mnd fikk begynne på skolen min igjen. de satte igang leteaksjon igjennom hele oslo og skremte livet av familien min. det eneste stedet de ikke gadd å sjekke var rommet mitt på avdelingen, der satt jeg og prøvde å ta igjen en mnd skolearbeid.

selv om denne innleggelsen huskes som roligere enn den første var det tvang, de "glemte" å si i fra at de hadde tvangsinnlagt en på 14. så kontrollkomiteen kom ikke å pratet med meg ( de tokk fra meg den ene rettigheten jeg hadde) og de hjernevasket meg. jeg kan se og høre psykologen til tider når jeg lukker øynene. hvorfor gjør du slik, slutt å lyne om at du har blitt voldtatt, slutt å lyve om at du har det vondt, hvorfor gjør du dette mot mamman din? hvorfor gjør du dette mot mamman din? hvorfor gjør du dette mot mamman din?

jeg var veldig deprimert og de satte meg på antideprisiva og sendte meg hjem for helga, tok ikke lang tid før jeg fikk være hjemme i helgene. de ville nemlig spare penger på ansatte. jeg tålte ikke medisinene i det hele tatt og siden de hadde sendt meg hjem tok det dem 5 dager å få meg av dem igjen. den ene natta jeg hadde hvert der hadde jeg vist skremt livet av nattevaktene. ikke fordi jeg gjorde noe skummelt, men etter tre netter uten søvn satt jeg i vinduskarmen og skrev dikt. om jeg pratet, pratet jeg så fort at det nesten var umulig å høre hva jeg sa.

jeg fikk etter en stund kontakt med klage nemnda og en advokat som skulle prøve å hjelpe meg ut. de var så enig med meg, jeg burde ikke ha blitt tvangsinnlagt og jeg hadde så god sak om å slippe. men hva jeg mente og sa betydde egentlig ingen ting. nå hadde avdelingen brytt loven ved å ikke informere om tvangsinnleggelsen, klagenemnda hadde fortalt meg at jeg ikke hadde noe å si, psykologen overbevist meg om at jeg var en hore som fortjente alt jeg fikk og alt var min skyld og at jeg var psykotisk som trodde på det med voldtekten, dette var nemlig bevist av effekten anti deprisive medisiner hadde på meg, dette selv om alle tester viste at jeg ikke fantes ett spor psykotisk. og selvfølgelig hadde de lært meg at jeg ikke hadde rett til å si nei.

eneste positive med den innleggelsen var å se at tidligere avdelingssjef hadde blitt nedgradert, tror ikke det å "miste" den klagen var et bra karriere valg. hun fikk heller ikke lov å ha noe med meg å gjøre.

jeg var 14 år, manipulert, skjeftet på , voldtatt, slått, truet ( kjæresten min bestemte seg for at jeg hadde hvert utro mot han når jeg ble voldtatt og sverget på å ta livet mitt, han hadde prøvd en gang allerede) og helt alene.

 

låst inne år 1

13 år gammel ble jeg for første gang låst inne på akkut psykriatisk avdeling for ungdom på ullevåll. denne gangen var det frivillig, de fortalte meg at de skulle finne ut av hva som feilte meg og at jeg skulle få hjelp. 

jeg var til tider ganske dårlig og hadde begynt å miste mange timer på skolen, mamma mente jeg skulket, jeg mente jeg var syk.

jeg husker når vi var der på besøk at jeg gledet meg, jeg skulle få hjelp og jeg kom inn i en verden med fastsatte regler på en stein. jeg hadde hvert hjemmefra på leirskoler mange ganger før, så det å skulle bort skremte meg ikke. jeg husker jeg pugget reglene veldig, jeg lover dere jeg kunne dem utenat, til og med det med liten skrift. det med låste dører skremte meg heller ikke, jeg var så redd av meg at tanken på at noen skulle passe på meg og at jeg skulle være på ett trygt sted var oppløftende, tenk så feil man kan ta.

jeg var der i to mnd og lærte meg veldig mye om hvor fælt andre kunne ha det, ikke slet jeg med selvmordstanker som andre der, ikke hadde jeg spiseforstyrrelse egentlig var jeg ganske normal. jeg sov som vanlig for mye, kranglet rundt maten og tok tester som alle kom tilbake greie.

de som skulle passe på meg, mine hovedkontakter, eksisterte ikke. hovedkontaktene dine på avdelingen er de som skal følle opp deg og dine behov, holde ett øye med deg å fortelle forandringer og oppførsel til psykolog. det er meningen at de skal kjenne deg bedre enn de andre og at du skal stole på dem. problemet var bare at de byttet ut disse kontaktene 4 ganger på de to mnd. noen ganger fordi andre trengte mer tilsyn, noen slutta, det var eksamener som de som jobbet der skulle ta osv...

jeg som egentlig er ganske stille av meg, pliktoppfyllende, elsker å lære og kunne reglene utenat falt igjennom sprekkene dems. jeg har aldri tillit dem for å ikke ha sett asbergeren, for om noen skulle ha sett det var det dem. for hvem kunne vel ikke reglene bedre enn dem? hvem fulgte dem ikke slavisk? og hvem var det som ringte inn kontroll nemnda da de bestemte seg for å bryte dem.

selv om det var langtekkelig å være der inne var det en kveld jeg husker best. det var ukedag og vi var 5 ungdommer der. siden vi bare hadde en tv hadde vi lagd ett system over hva vi skulle se på.  vi brydde oss om to programmer denne dagen. halvparten ville se det ene og halvparten det andre. de overlappet så vi pleide å ta opp det siste. systemet var vi fornøyd med og det hadde stått i noen uker. dessverre var det fotball kamp på tv`n den dagen, en viktig en så de voksne måtte se den. vi ungdommene satt på musikk rommet og passet på at vi ikke spilte musikken så høyt at den forstyrret de som så på fotballen (de som jobbet)

da vi skulle sette på tv`n senere på kvelden kom en som sa hun var lederen for hele avdelingen og sa at det ikke var på tale siden den hadde stått på hele dagen, vi prøvde å forklare men hun ville ikke lytte. ikke ville hun la oss ta opp tv seriene vi så på heller. her bestemte hun og alle måtte gjøre slavisk som hun sa. jeg gikk selvfølgelig i mot og sa reglene til henne. vi hadde lov å se på tv til 22.00, vi hadde lov å ta opp serier som gikk uten om dette så lenge de var innenfor aldersgrense og med passende innhold. kun om det var vanskeligheter på avdelingen måtte vi være inne på rommene våre.

hun ble rasende og sa at vi lagde problemer som motsa henne og beordret oss alle inn på rommene våre for kvelden. jeg skal love dere at dette ikke gikk smertefritt. og den som ikke ga seg var meg, jeg viste jeg hadde rett. jeg sto å skrek at jeg skulle klage henne inn da hun tok tak i armen min, holdt den fast og slengte døra igjen på den. det eneste som stoppet den fra å brekke er at jeg har sterke ben (aldri brukket noe). å tro at dette fikk meg til å la være å klage var jo bare tull. dessverre var det henne klagene gikk til og hun kastet den bare.

når kontroll nemda endelig dukket opp fikk jeg sagt i fra, og siden klagen min var mystisk blitt borte kunne de ikke gjøre noe. men hun fikk beskjed om å holde seg borte fra meg + at jeg fikk medhold i at de skulle slutte å prøve å tvinge i meg mat jeg ikke klarte å svelge.  

de fikk ikke nekte meg lyst brød siden jeg ikke har klart å svelge grovt brød siden jeg tok mandlene mine, de fikk ikke nekte meg saftis jeg eller mamma hadde kjøpt på forhånd. siden jeg slet ekstremt med sår hals og trengte ofte dette både før eller etter maten for å lindre smertene. og de måtte la meg drikke juice til måltidene de serverte melk til. siden jeg hadde laktose intoleranse.

dessverre var ikke dette så lang unna jeg krevde å få slippe ut, jeg hadde lagt meg inn frivillig så mine ord ble hørt og to dager etterpå var jeg ute. da hadde jeg de siste ukene hvert enda reddere enn jeg var før jeg kom inn. de hadde ikke brydd seg om det fysiske med meg i det hele tatt. selv om jeg var mye syk der inne lot de meg bare ligge i senga. de hadde mishandlet meg fysisk og ikke brydd seg om meg.

konklusjon: det var ikke noe galt med meg psykisk ( eventuelt var jeg for ung)

kidnappet, voldtatt og straffet

14 år gammel hadde jeg hvert å vasket hos broren min nede i byen, planen var at jeg skulle vaske hos han og de han bodde sammen med ( fellesarealene bare) slik at jeg kunne få litt ekstra penger. første gang jeg skulle være der hadde det bare blitt tull med klokkeslett og slik, så dette var første gangen.

mamma var i utlandet og skulle komme hjem den kvelden ca klokken 22.00. jeg hadde god tid hjem da jeg dro fra broren min ca 18.00. bussholdeplassen lå rett under vinduet hans og han fulgte med på meg. det var ikke slik at jeg ikke var vant til å reise i byen alene, faren min bodde på grønnland og jeg gikk ofte ned på oslocity for å kjøpe lørdagsgodteri der , de hadde en så fin liten konditori godte kiosk på hjørnet av den ene utgangen.

jeg sto å ventet på bussen som skulle komme om noen minutter da en mann stoppet og sjekket rutetabellen, jeg fortalte han at det var 3 minutter til bussen kom og han smilte, takket og stelte seg ved siden av meg for å vente.

på bussen begynte han å prate med meg, han var ikke fra oslo og lurte på om jeg kunne forklare han hvordan man kom fra jernbanetorget til nasjonalteateret.  jeg var elendig på å forklare vei (ehh følg karl johans gate????) hodet mitt fungerer ikke helt som andre sine og forklaringer pleier bare å bli surr. jeg hadde som sagt veldig god tid så jeg sa jeg kunne følge han dit og ta t-banen videre hjem derfra. var jo bare to t-bane stasjoner unna og vi skulle gå blant mange folk...

da vi hadde kommet frem ville han spandere noe å drikke på meg, men jeg sa nei takk og gikk ned på t-banen. banen min hadde akkurat gått eller det var forsinkelser eller noe. i hvert fall hadde jeg lang vente tid foran meg og han hadde fulgt meg ned. jeg ga meg angående drikken og sa han kunne spandere en milkshake fra mc donalds på meg. jeg visste veien og følte meg fortsatt ganske trygg på sitasjonen. vi var fortsatt i mitt område og jeg var kjent og det var mange mennesker rundt oss.

dessverre var det alt for mange mennesker rundt oss, mc donalds var stappa full og vi ga opp å prøve å komme inn. dessverre satte dette meg litt ut og da han sa han viste om et annet sted med god milk shake i nærheten sa jeg ok. her skulle det selvfølgelig ha gått opp et stort lys for meg, fremmed mann i byen er plutselig kjent? men jeg var bare 14 år. men jeg var ennå obs på tingene rundt oss og var helt klar til å stikke om han tok meg med til en øde gate, men han gjorde ikke det. vi gikk et lite stykke opp i gata og inn på en bar.

han hadde fortalt meg at det var en bar vi skulle til så jeg reagerte ikke så mye, vi passerte noen få folk mens vi gikk igjennom baren. jeg trodde han ledet meg til et bord, men før jeg viste ordet av det hadde vi gått igjennom en ny dør og var på et hotell. han ledet meg inn i heisen og opp på et rom.

jeg slet i denne perioden med mange forskjellige følelser, jeg var redd men også veldig nysgjerrig på hans interesse for meg. vi satt å så på tv på rommet hans og han gikk ut for å kjøpe noe da han fant ut at de ikke hadde rom service på hotellet, han var irritert for dette. han kom opp igjen med øl. det var ikke slik at jeg aldri hadde drukket alkohol før, men aldri hvert full.

klokken ble så mye at jeg ikke ville rekke hjem før mamma kom, jeg ble nesten panisk. mamma hadde lovet å sende meg tilbake på sperret avdeling om det var mer tull med meg(skal skrive mer om de i senere innlegg) så jeg satt fanget mellom barken og veden. han sa jeg kunne bli der og jeg sa ja. jeg skal ikke gå inn i detaljer, men dette var første gang jeg fullførte ett samleie og det var VONDT. i løpet av natten prøvde han flere ganger å ha sex med meg mens han trodde jeg sov. både analt og vaginalt, jeg var livredd og klarte å vri meg unna. jeg lekte som jeg sov, men han må ha vist jeg ikke gjorde det.

morningen etter husker jeg bare alt blodet i senga, det var bare dekket av blod. han ba meg dusje og da jeg kom tilbake fra badet hadde han fjernet sengetøyet.  jeg vet at jeg aldri ble holdt med makt på rommet, vi var også ute den kvelden for han skulle vise meg noe. men han skjulte meg på vei inn til hotellet igjen. ting var egentlig greit i mellom at jeg valgte å bli og vi hadde sex. jeg var en beruset 14 åring ledet av en på 23.

den morningen var alt tapt, jeg forsvant. jeg husk vi gikk til en venn av han fordi han ville skryte av at han hadde hatt sex med en på 14 år. senere tok han meg med til bussterminalen. jeg ringte til kjæresten min fra telefonkiosken der, men han hadde husarrest og stefaren hans tok telefonen. han var jeg mer redd en mamma så jeg sa bare at jeg dro og kom tilbake senere.

jeg husker ikke noe av bussturen, jeg var bevisstløs, jeg ble bert ut når vi skulle av og buss sjåføren lurte på om alt var bra med meg, han sa jeg bare var syk og måtte hjem. neste jeg husker er senga hos han og mer og mer sex.

han bodde i en kjellerleilighet i huset til foreldrene sine og hentet mat hos dem til oss begge. om natta gikk vi opp og spilte spill på datamaskinen der, jeg fikk ikke gå opp når de var våkene for de måtte ikke se meg.

av de fem dagene hos han husker jeg ikke så mye, mesteparten av tiden lå jeg i senga i sjokk og så på simpsons, jeg hadde aldri likt det før, men det gikk hele tiden siden han hadde 3 tv 3 kanaler. det var mye sex og han ba meg alltid dusje etterpå. jeg var livredd jeg turte egentlig ikke å gå ut av det rommet han var i. skrekken om å reise hjem og skrekken av å være der tippet meg bare over kanten.

men vi var ikke i leiligheten hans hele tiden. en kveld tok han meg med til noen venner som hadde fest, de tre og meg. dette var første og siste gang jeg drakk meg full. vennene hans var ganske hyggelige og de rørte meg ikke. de lurte selvfølgelig på hvorfor jeg var der og jeg fortalte om mamma og hvor redd jeg var for å dra hjem.

i rettsaken senere fortalte han at han denne kvelden også hadde prøvd flere ganger å ha sex med meg mens jeg var bevisstløs av alkoholen.

en annen dag var vi på bowling, jeg vant. nybegynner flaks? hele sitasjonen var forvirrende for meg, han beskyttet meg fra mamma, men trengte så utrolig mye sex. det hadde sluttet å gjøre vond, jeg sluttet egentlig å føle noe i det hele tatt. tilslutt var jeg så passiv at han prøvde å guide meg til hva jeg skulle gjøre, men det var vondt og jeg ville ikke. han brydde seg egentlig ikke så mye.

han kommenterte at han trodde jeg var syk siden jeg lå i senga hele dagen, iskald og svettet men det var bare en observasjon ikke noe han brydde seg med. nå skal de sies at jeg også er veldig tilpassningsdyktig, tror det var derfor det varte så lenge.

etter fem dager klarte jeg ikke mere, jeg tok mot til meg og gikk opp til ha og ba om penger til toget så jeg kunne reise hjem. han gjorde ikke motstand og fulgte meg på toget. jeg ringte også en venninne og fortalte at jeg var på vei hjem, jeg turte ikke å ringe mamma. de møtte meg på oslo s, mange....

men jeg hadde helt rett med at jeg var langt fra trygg. de kjørte meg hjem mens jeg satt og skalv i baksete. hjemme ventet både mamma og pappa. pappa fløy på meg og kalte meg en jævla hore. det tok ikke mange sekunder før alle menn ble kastet ut, men det hjalp ikke, mens jeg sank sammen på en madrass på rommet mitt mens tanta mi som er sykepleier desperat prøvde å forklare at jeg var i sjokk var mamma hysterisk.

de fikk ringt legevakt som kom på besøk, men han insisterte bare på at jeg brukte stoff og hadde nedtur. han brydde seg ikke i det hele tatt. mamma insisterte på at jeg skulle tvangsinnlegges på psykriatisk avdeling . jeg fikk en dag tilbake på skolen før de tvang meg inn. jeg skal love dere det var i full kamp. jeg hadde allerede fortalt på skolen at jeg hadde hvert kidnappet og voldtatt og nå mente mamma jeg var psykotisk.

der var jeg låst inne i to mnd mens de satt og sa jeg var slem mot mamma, at jeg hadde gjort dette mot mamma. hvordan kunne jeg gjøre slikt mot henne.  de gadd ikke engang å informere om at de hadde tvangsinnlagt en mindreårig mot hennes vilje slik at jeg fikk advokat hjelp og rett til å klage. det var når kontroll nemnda kom innom en mnd senere først at jeg fikk prøve å forklare meg.

jeg lærte en gang for alle hvordan helsevesenet var da de sa at jeg hadde en utrolig sterk sak, både på grunn av innleggelse og dems mangel på å informere dem om tvangsinnleggelsen. jeg siterer:

du hadde så sterk sak at for første gang vurderte vi å motsi vedtaket....

de lærte meg opp til å bli det perfekte volds offeret og innen de slapp meg ut fantes det ikke noe igjen av meg. men ikke tro at ting var over nå, dette er starten...

sykdom og familieliv

starten av tenårene var en hard periode hjemme, jeg forsto ikke så mye da, men nå vet jeg antageligvis hva som var grunnen . vi hadde flyttet og jeg begynte på nye skole, men jeg slet veldig med at var trøtt og hadde smerter. jeg skal gå dypere inn på mine sykdommer senere...

jeg kan ikke huske å ha fortalt lærerne på skolen min at mamma slo meg, ja hun slo meg men ikke jevnlig. vi husker forskjellige ganger, hun husker at hun fiket til meg noen ganger når jeg var hysterisk, jeg husker hun fiket til meg når hun var full.

mitt nødrop ut til familie og venner om en full mor ble dessverre ikke tatt opp, mamma skulte aldri at hun tok ett glass vin på kvelden, men jeg husker det sjeldent var mer enn det.  i ettertid har jeg kommet frem til at det egentlig var medisinene blandet med alkohol som var problemet, og at mamma ikke så det siden hun ikke drakk mer en hun pleide. min mor er kjempe snill og vil gjøre hva som helst for sine to barn, men hun er direkte ondskapsfull når hun er full.

mamma har en veldig fæl sykdom som går på ledd og sener i kroppen. hun har hatt mye smerter og hvert veldig sliten. hun har ikke skyll i alt som skjedde, det har samfunnet rundt som valgte å ikke tro. valgte å ikke se og valgte å ikke handle.

nok en gang er minnene blandet av både positive og negative ting, men nå begynte det negative i livet mitt å ta overhånd. jeg var livredd mamma, jeg sov også i senga hennes siden jeg var livredd å miste henne og livredd marerittene mine.

en gang jeg var forsinket hjem hadde mamma blitt hysterisk og kastet ting på rommet mitt rundt om, jeg ble livredd og ble hysterisk selv og låste meg inne på rommet menns mamma prøvde å slå inn dørene til rommet.

vi hadde i denne perioden stengt av den ene døra ved å plassere senga mi langs den på den ene siden og en hylle på den andre. jeg ringte livredd pappa og ba han komme mens mamma prøvde febrilsk å rive ned hylla. da pappa kom og jeg sa hun var full kom den samme gamle leksa. du må ikke lyve.

for i hele mitt liv har jeg løyet om alt i følge de voksne, for det var jo aldri de som løy...

jeg fikk i disse årene høre ting som at jeg ikke var bra nok, dårlig datter, at hun ønsket hun hadde en bedre datter osv. hun husker ikke noe av dette og når jeg senere har prøvd å fortelle det tilbake så enten lyver jeg, eller som de etter hvert fant på, jeg var psykotisk. jeg innbilte meg ting.

jeg var for all del ikke enkel jeg heller, jeg fikk hysterisk sammenbrudd ofte ( nå vet vi at de skyltes asbergeren) jeg var syk og jeg hadde ikke døgnrytme i det hele tatt. oppi dette var jeg også en tenåring som følte at hun holdt alt sammen alene, mamma kan ikke huske at vi ikke hadde penger til mat, men det kan jeg. for det var jeg som samlet opp flasker, hentet inn domino poeng osv...

da jeg var 13 år fant mamma dagboka mi, og selvfølgelig leste den. det hun hengte seg opp i var at det sto der at jeg ønsket at jeg var død og at jeg ønsket at jeg døde. nå hadde jeg tydeligvis også selvmordstanker. det hun hadde glemt var hvor ofte vi kranglet om jeg var frisk nok til å gå på skolen og hun svarte med at du er ikke syk før du ligger for døden... det var ingenting jeg ønsket mer enn at de skolle tro på meg når jeg sa at noe var galt.

men nei da, jeg skulket i dems øyne...

mitt elsk og hat forhold til mamma varte til jeg var 18 år og min nye psykolog kastet mamma ut av timene, hun fikk meg ut av hjemmet mitt og livet mitt ble fort bedre. noen år etterpå  fikk jeg hjelp av en annen psykolog å komme igjennom sinnet slik at jeg slapp å hate mamma, for uten om to personligheter som ikke klarer hverandre og to sykdommer som gnager på oss vet jeg at hun elsker meg utrolig mye.

jeg tror ikke mamma kunne ha gjort noe andeledes, jeg kunne ikke ha gjort noe andeledes, men hvor var resten av verden?

en ny verden

man skulle tro at nå ville livet mitt bli en dans på roser, men historier er sjeldent slik. enten de er sanne eller ikke. men min verden forandret seg veldig. jeg begynte på en skole hvor lærerne tok både meg, mine kunnskaper og hull og problemer alvorlig.

11 1/2 år og jeg fikk meg venner. bølla i klassen angrep meg bare en eneste gang, han fikk det verre enn meg men siden han startet det var det han som kom i problemer og ikke jeg.  og selv om jeg ikke var populær hadde jeg det bra. jeg har aldri ønsket å være populær, for i mine øyne må man se ned de på  andre for å være på toppen.

jeg hadde nok ikke verdens beste selvtillit, jeg viste jeg kunne forsvare meg selv men var blitt kalt stygg, kvalmende osv så lenge nå at jeg bare tok det som ett selvfølge. jeg sminket meg ikke, jeg gikk nesten bare i sorte klær og skillet meg ut. nå er det ikke så vanlig at 11 åringer sminker seg på skolen, så sikkert bare bra det. men jeg hadde fått mensen og begynt å få bryster og hår under armene. jeg var som sagt bare 11 så jeg synes dette var ganske ubehaglig.  heldigvis var det en til på denne skolen som var tidlig ute.

5 og 6 klasse ble tiden for meg hvor jeg skillet meg ut på grunn av mitt raseri. jeg var en vakker jente som lett hang med guttene. jeg kunne ofte forestille meg å gå rundt med maskingevær å skyte ned alle på den gamle skolen eller familien min. jeg satt å planla hvordan jeg skulle bli verdens beste mafiaboss. men ved siden av hadde jeg en gruppe jente venner som jeg så på såpeserier med, spilte fortball med eller bare lekte med.  det ble på en måte to deler av meg. den sinte aggressive motorsykkel og båt jenta som gikk kledd i svart. og jenta som så ut som en engel og som tok vare på alle. dessverre falt en jente utenfor denne gruppa. noe som alltid plaget meg. men det finnes ting man ikke har kontroll over, og det er foreldre som blander seg inn og ødelegger vennskapene til barna sine.

selv om skoleårene mine skulle fortsette å være ett mareritt ble jeg aldri igjen mobbet, og selv om venner har sviktet meg og dolket meg i ryggen. så har jeg hatt dem. 

vannskelighetene mine fortsatte med forvirrende opplæring, blodige gråtene lærere løpende ut av klasserommet og mitt rykte for å komme i krig med lærere. nok en gang satte skolen i gang forsøk på å hjelpe meg denne gangen grunnet ett spørsmål.

hvorfor slo du læreren slik?
 jeg: det er slik mamma slår meg

(ps: læreren hadde skyvet pulten hardt inn i magen min i sinne, så slaget var selvforsvar/ refleks og fikk ikke problemer for det)

ett mobbeoffer, jeg?

det er vanskelig å vokse opp og være andelenes, ikke er bare familie livet vanskelig men når man skal forholde seg til mennesker utenfor blir ting utrolig komplisert.

jeg har ikke så veldig mange minner fra jeg var veldig liten, noen få ting, litt som bilder og følelser husker jeg. men det meste har jeg blitt fortalt.  jeg gikk i en park når jeg var 3 år, det eneste jeg kan huske fra denne parken er ønsket om å få spise maten inne når det var kaldt ( var en ute park) og når jeg holdt dusken til fanen i 16 mai toget.

minnene om barnehagen er mer overraskende, at jeg kan huske så godt fra jeg var så liten. for jeg følte meg ikke liten da og jeg føler ikke at jeg var liten nå. jeg passet aldri helt inn i grupper, men dette var ikke så stort problem fordi jeg elsket å leke og var så inkluderende. ja jeg trakk meg unna når det ble for mye styr rundt ting, jeg var litt redd for å skade meg og slik. men egentlig ganske normal ( uten om at jeg fikk sammenbrudd  nesten hver dag)

jeg mistet nesten hørselen helt da jeg var liten, jeg hadde kroniske ørebetennelser og innen jeg kom til sykehuset var jeg under døve grensa.  jeg fikk operert inn  dren og sagte men sikkert fikk hørselen min tilbake. grunnet dette har jeg hvert veldig skvetten og var for høye lyder, de skremmer meg. og jeg falt fort sammen i gråt om noen hevet stemmen. men hovedsaklig gikk barnehagen greit.

første skoledag møtte jeg opp med mine to beste venninner, ene hadde jeg gått i barnehage med siden jeg var 3, andre møtte jeg for ett eller to år siden, hun bodde i naboblokka. jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen, men jeg fikk fort oppleve at livet ikke var helt rutine.

vi hadde møtt læreren vår noen mnd før, men i siste liten hadde skolen bestemt seg for at det skulle være to klasser i stedet for en, så jeg fikk en annen lærer. men det var en dag med mange forandringer og mamma og pappa var med, så det gikk relativt greit. men lite viste jeg da som 7 åring at jeg gikk inn i et helvete.

jeg slet allerede i første klasse med lærerne, jeg synes de var urimelige og holdt meg tilbake. jeg prøvde å si at jeg kunne lese og skrive, men hun var ikke fornøyd over skriften min, så da kunne jeg sikkert ikke det. det var både morsomt og frustrerende å gå på skolen.  jeg fikk meg en ny venn, en gutt som var stille og holdt seg for seg selv. jeg har en tendens til å plukke opp slike folk fordi jeg ikke liker å se at folk er alene.

jeg begynte å falle ut av klassen allerede i første, men det var ikke før i andre og tredde ting begynte å bli ille. i andreklasse ville folk ikke være sammen med meg mer, de viste nå at jeg var andelenes. jeg tenkte andelenes , tok konflikter andelenes og jeg både gråt mye og sladret til de voksne.  men mine gamle venner lekte med meg innimellom. det var vel mer en hobby å plage meg guttene hadde fått og selv om jentene trakk seg stille unna var det veldig forsiktig.

de prater mye om jenter og skjult mobbing, men jeg var ikke en av jentene, ikke en av guttene heller jeg var meg selv, midt i mellom. men det var guttene som startet så min mobbing startet fysisk. jeg ble angrepet verbalt og fysisk ofte. jeg sloss tilbake og etter hvert ble jeg ganske flink, jeg kunne forsvare meg mot to jevngamle gutter uten å få for mye skade.  for mange går i den fella og tror at fordi jeg gråter er jeg svak. de tok feil.

jeg gikk på denne skolen til jeg var 11 år gammel, en skole som var kjent for mobbingen sin. for det var ikke slik at elevene var de eneste, lærerne var de verste. i tredde var jeg vant til å bli angrepet plutselig, jeg var vant til at noen var venner med meg den ene dagen og ikke den andre. jeg var vant til at lærerne hakket på meg.

i fjerde klasse gikk det over til det virkelige ekstreme, plutselig ville ingen prate med meg, jobbe med meg eller være nær meg. jeg hadde i tredde forsvart meg mot en av guttene som kom på meg og sendt han på legevakta. han var vist veldig populær. jeg ble tatt ut av timene i norsk for å lære å kunne skrive ordentlig. for selv om det ikke var noen i klassen som hadde slik forståelse for å skrive oppgaver ( noveller) som meg skrev jeg utydelig.  for meg var dette kanskje den første feilen skolen gjorde.  ingen liker elever som er smartere enn dem, spesielt ikke om de blir tatt ut av klassen for å være dum.

at ingen ville prate med meg var en ting, jeg har alltid hatt en sterk personlighet og trivdes alene. faktisk var jeg så vant til å være alene nå at jeg så på det som helt normalt. men tydeligvis ikke de voksenne når en jente på 9 kommer hjem etter å ha gått ute alene i regnet i times vis (jeg koste meg, jeg elsker å gå i regnet) og kom hjem og begynte å diskutere hvordan man kunne skape fred i verden. lille meg på 9 år var en kommunist...

men elevene begynte å angripe meg i klasserommet, de lærte fort at om de fikk meg til å gråte i timen ble jeg kastet ut, ikke de.  jeg satt så utrolig mange ganger på kontoret utenfor inspektørens rom. han brydde seg ikke om å snakke med meg etter de første to gangene, jeg hadde ikke gjort noe galt. men han kunne jo ikke sende meg tilbake og si at læreren gjorde feil. det var jo klart at det var jeg som var grunnen til bråket i klassen. jeg pleide bare å sitte å lese bøker der, jeg har alltid likt å lese bøker og jeg var snart bedre venn med inspektøren enn noen i klassen.

nå hadde skolen gjort alt de kunne for meg, de hadde funnet ut at jeg hadde normal intelligens, for denne måtte jo testes siden jeg havnet så langt bak klassen ( for det kan ikke ha hatt noe med at jeg alltid ble kastet ut å gjøre) jeg hadde problemer med koordinasjonen, men ikke verre enn at jeg hatet å stå på ski og ikke klarte å spille på blokkfløyte. jeg spilte forball og gikk på sjakk.

ingen kunne forstå hva som var galt med den lilleengelen som snart kjente alle lærerne på ungdomstrinnet bedre enn elevene i sin egen klasse. jeg likte å diskutere ting som verden, naturen osv. vil ikke kalle det politikk for jeg var for ung til å virkelig forstå  mennesker. jeg så på politikken igjennom barn øyne og syntes egentlig de voksenne bare kunne slutte å krangle å bli venner.
hvordan kunne denne jenta sende folk til legevakta?

det toppet seg da jeg var på vei til senteret etter skolen en gang, jeg skulle gå med broren min men han var så treg at jeg gikk i forveien. han gikk så fort at han ville ta meg igjen fort når han begynte å  gå. bak en blokk møtte jeg på fire gutter, de angrep meg. som sagt jeg kunne forsvare meg mot to men ikke fire. jeg prøvde og heldigvis kom broren min rett bak. han er 7 år eldre og var en punker. vel og merke totalt i mot vold men det viste ikke de. å se han ta disse fire guttene av meg, bære dem nesten etter kragen i halsen opp til foreldrene var ekstremt. ingen angrep meg igjen etter dette. han skadet dem ikke, men kan hende han truet dem.

i femteklasse ble problemet klart. broren min var nå ute av bildet, men jeg hadde klart å slå ned den verste ett par ganger i selvforsvar. ingen angrep meg, men ingen ville prate med meg heller. jeg husker spesielt da en av de jeg hadde hvert litt venn med meg kom og pratet med meg i skjul, hun sa hun virkelig likte å være venn med meg, men at hun ikke turte. de gikk nå etter de som snakket med meg.

mobbingen var ikke bare på skolen, det var hjemme og den ene bursdagen min ødela de gavene mine. det var forferdelig.

første nyttårsdag bestemte mamma seg, hun spurte meg på toget hjem fra Tønsberg om jeg ville flytte. jeg sa ja og to dager senere hadde vi byttet leilighet med onkelen min. vi skulle bo her til vi fikk solgt den gamle leiligheten og kjøpt oss ny. slik byttet jeg skole på to dager. 

splittet verden

jeg sa til en jente på 13 år for noen dager siden at historien min var for sterk til å deles, men siden den i dag ikke vil slippe taket på meg skall jeg prøve allikevel. den kommer til å komme i mange deler, den er lang. dette er bare en basis om hvordan ting virkelig var rundt meg. jeg har ikke gått direkte inn på mobbing eller noe av det som har skjedd etter jeg ble 13 år.

å vokse opp med splittet familie

mamma har alltid sagt at jeg var en solstråle av en baby, jeg gråt sjeldent og strålte som sola. men etter som jeg ble eldre forandret dette seg. etter å ha hvert englebarn i 1 1/2 år begynte jeg å få soveproblemer, jeg sov rett og slett ikke. i senere tid er det mange som har ville komme med gode råd om meg og søvnvanene mine. men tro på meg når jeg sier at det startet før tv spill og tv. mitt problem er totalt mangel på naturlig sovemønster, jeg må sove når jeg er trøtt og være våken når jeg ikke er det. etter som jeg ble sykere har det gått til et ekstremt behov for søvn, men fortsatt helt ute av kontroll.

Mamma og pappa skilte seg lenge før jeg kan huske noen ting, og min pappa sin nye kone kom også inn i livet mitt så tidlig at jeg ikke kan huske noe annet. for meg har dette hvert helt naturlig og jeg er like glad i stemoren min som pappaen min. problemene våre var ikke skilsmisse og krangel om barn, det var to holdninger til livet som kolliderte sammen over en liten jente, som ingen da viste hadde asberger og ville se på det hele som ekstrem tortur.

mamma var ganske fri spirit av seg, vi hadde regler og oppgaver i huset, men ting var ganske fritt. hun brukte tid på små aktiviteter med oss som maling, trolldeig osv. det at jeg ikke kan huske så mange regler var ikke det at de ikke var der, de var bare så inneforstått at jeg ikke la spesielt merke til dem.

hos pappa var det andelenes, stemoren min kommer fra en misjoner familie som vet hvordan det er å ha det ille, de har sett det. her var det ikke lov å hente seg juice ut av kjøleskapet uten å spørre om lov først. for skulle man ha drikke holdt det egentlig med vann. men jeg har alltid slitt med å drikke vann. dette livet var sjokkerende for meg og broren min som var vant til det helt motsatte og ble forvirret når vi fikk kjeft for å gjøre naturlige ting.

det var også her jeg lærte verdien av dobbelmoral. de var veldig strenge på at jeg skulle drikke vann eller saft, men selv satt de hele tiden å drakk brus. du skulle ikke spise godt, men selv spiste pappa på sukkertøy hele tiden. vær for seg elsket jeg dem begge to, men sammen prøvde de bare å vise hvem av dem som var strengest og jeg hatet det.

jeg var veldig mye alene når jeg var hos pappa, dette gjorde også saken med maten vanskelig. vel og merke jobbet de i samme bygg. men de lot meg være igjen i leiligheten oppe mens de jobbet nede. så om jeg skulle spørre om noe måtte jeg enten gå ned på kontoret dems og håpe de ikke var opptatt, eller ringe ned å håpe de ikke var opptatt. kort sagt, dette var en regel jeg ga f... i. selvfølgelig skal det ikke være slik at du er livredd når du går å henter deg mat eller drikke hos faren din, men sjansen for at de skulle se meg var utrolig liten. de kom opp kanskje en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje for å se til meg, kanskje for å ordne noe. men hovedsaklig var jeg alene fra jeg våknet til 7- 8 om kvelden.

jeg var ikke alltid alene hjemme der, veldig ofte tok pappa meg med på jobb. da satt jeg i en kasse eller i noe lys i timevis alene og prøvde å ha det både moro og underholde meg uten å gå i veien alene. Det finnes veldig mange gode minner om å vokse opp backstage, jeg fikk et innblikk i et liv som mange tenker mye på og ingen møtte så mange kjendiser eller hadde hvert på så mange konserter som jeg. men om det var morsomt å løpe i mellom kjendisene i noen timer tok det ikke helt over for alle timene det tokk å sette opp og ta ned senen og jeg bare var i veien.

noe av det mest positivet med oppveksten min var sommeren. mens mamma var stabil, trygg var hun også en alenemor med to barn som var hos faren sin annen hver helg, om han dukket opp. hun klarte å fullføre juss studiene og etter hvert fikk seg full jobb. det var ikke mye penger hos oss og lite fridtid til å ha store opplevelser. Jeg var på hudøy 11 dager om sommeren og mye på båten til pappa.

jeg elsket båten, vel jeg elsker vann og fart. de har fortalt meg at jeg måtte bindes fast når jeg var liten fordi jeg bare løp på sjøen. enten båten gikk eller sto stille. sommerne mine var fylt med sjø og vann. samme hvor jeg dro fikk jeg venner, jeg så ut som en liten engel og har alltid hvert veldig inkluderende. ikke redd for å ta kontakt heller, så jeg lekte med alle barna på brygga. fiske krabber eller småfisk med hov var favoritt.

jeg føler det er viktig å ta med dette for å vise at selv om enkelte ting var vanskelig hadde jeg det også veldig fint med familien min. mens pappa tok oss med på båtturer rundt om kring, var mamma flink med små opplevelser når vi var hjemme. hun tok oss med på tøyenbadet, eller for å bade i skogen. vi var på turer til venner av henne og feiret sankthansaften hovedøya.

på en måte høres dette ut som ett perfekt liv, men det er alltid ett men... 

det var noe som gjorde livet til denne lille jenta veldig vanskelig, sykdommer. både fysisk og psykisk. de fysiske skal jeg skrive om mer senere, men asbergeren var ett stort problem i denne idylliske verden. og ikke bare for meg, men for familien min også. 

jeg fikk hysteriske sammenbrud av veldig små ting, i dem sine øyne. der de syntes jeg var vanskelig og kranglete følte jeg meg sviktet, dolket i ryggen, redd osv... det tok meg en diagnose for å forstå hvordan de ikke kunne se hvordan de torturerte meg til tider.

jeg trengte trygghet og ærlighet og at folk var klar når de fortalte meg ting. rett og slett ting som voksne ikke bryr seg om. jeg ser det nå også, som voksen hvor lett det er for voksne å lyve til barna sine for å få dem til å gjøre som de vil. i stedet for det de har sagt.
i stedet for å si jeg er så lei for det, men vi rekker ikke lekebutikken sier de bare til barnet at jeg sa aldri vi skulle i lekebutikken. og om barnet blir lei seg fordi du knuser en liten forventing de har. kanskje den tingen som har fått dem til å holde ut all den andre handlingen, det løftet om belønning, så synes vi de er vanskelige og kjefter på dem.

slike løgner rev meg i stykker, sammen med usikkerheten rundt hvordan reglene kom til å være neste gang jeg så pappa og stemoren min (ikke neste besøk, men neste gang i løpet av dagen). smerten jeg opplevde når noen løy til meg var ubeskrivelig. i tillegg til dette kalte de meg en løgner fordi jeg irettesatte dem og sa til meg at jeg var vanskelig og at jeg måtte skjerpe meg. timene med smertene som ingen så + at de truet meg med å ta fra meg ting eller straffe meg om jeg ikke bare aksepterte dems historie. jeg fikk aldri trøst eller forståelse aldri en unnskyldning eller trøstende armer som la seg rundt meg og hjalp meg med de intense smertene.

de viste det ikke, men de var på grensen til å skape en sosiopat. mitt hat tilmennesker innen jeg var 13 år var så sterkt at jeg innimellom er overasket over at jeg kom meg ut av det. vel nesten. jeg hater fortsatt mennesker, men må ser jeg naturen i dem og forstår det bedre. men min lærte kunnskap om at man ikke kan stole på myndigheter eller folk over deg, og mitt hat for disse sitter i en dag i dag.

Nerd, jeg?... ja!!!

det er mye snakk om mobbing hos vennene mine her på blogg.no så derfor synes jeg det var ganske morsomt med den ene komentaren jeg fikk som absolutt ikke var hyggelig.

vel den hadde hvert værre om jeg ikke hadde hvert ett stolt datanerd som har funnet ut av hvem hun er og er fornøyd med det. nerd på mange andre områder også jeg....

men jeg forstår ikke helt denne kulturen hvor man skal prøve å være så ekkel mot andre som mulig. hvis du ikke liker en blogg så holder det vel å unngå den neste gang. man behøver ikke å slenge ord til hverandre.
og om man føler man må komentere noe kan man vel holde seg sakelig og fortelle hva man mislikte så veldig med bloggen. 

jeg er ikke helt med på den kulturen hvor man skal skrive stygge innlegg om andre heller. det er fint å anbefalle blogger du liker, men hvorfor slenge stygge ord om de som ikke passer deg?

og hvorfor er slike blogger så populære? 

jeg forstår hvorfor min vanligvis ikke er det, jeg skriver om meg, kattene mine og spillene mine. bloggen min er mest for meg selv om jeg synes det er koselig med lesere og kommentarer. men disse får ikke styre hva jeg skriver, gjør eller liker. for samme hva andre mennesker tenker om meg, jeg liker meg akkurat som jeg er ( hadde satt pris på å hvert frisk da)

drømme mail

jeg har sittet å tenkt på hva min drømme mail ville ha hvert, og det er ikke lett å komme frem til ett svar. jeg har som mange andre utrolig mange drømmer som hadde forandret livet mitt om de gikk i oppfyllelse. jeg vil vinne i lotto, bli frisk, få utdannelsen jeg ønsker meg. men sannheten er at dette er ikke ting som kan dukke opp i en mail. så om man først skal gå vekk fra det logiske kan man jo hoppe fullstendig inn i fantasiens verden.

min drømme mail ville ha hvert en mail som fortalte meg at drømmegutten min, han jeg har drømt og fantasert om siden jeg var liten var ekte og hadde funnet meg.

for jeg tror ikke det finnes bedre lykke enn å få en fantasi til å bli virkelighet, noe som dessverre er veldig usannsynlig siden jeg snakker om urealistiske fantasier og ikke drømmer.

om han hadde skrevet til meg hadde det ikke betydd så veldig mye hva han skrev, for jeg ville ha hvert for sjokkert og lykkelig til å kunne sitte stille å lese det uansett.

 

en liten gave

en venn av meg var på loppemarked og fant dette bildet, da tenkte han automatisk på meg :-)



                                                         tusen takk

huset på hjørnet

for mange år siden hadde jeg en drøm om huset på hjørnet, en sterk drøm som har forfulgt meg siden.

jeg drømte at den eldre dama som bodde der enten hadde død eller flyttet på sykehjem ( jeg var ikke sikker, men hun bodde ikke der lengere). jeg gikk å så på huset som da sto til salgs og ønsket å kjøpe det. desverre oppsto det en brann i huset, en stor brann med masse styr rundt...

helt siden den drømmen har jeg fulgt med på huset. jeg fulgte med på den eldra dama som viste seg å bo der ( for det viste jeg ikke før drømmen) jeg fullgte med når ting ble ryddet ut av garasjen og hun trolig flyttet vekk. nå i sommer virker det som om det har bodd noen med barn der, hvert mye leker i hagen.

i dag kom skiltet om at det var til salgs opp, jeg sitter med en ekkel følelse av å vente på at huset tar fyr og irritasjon over at en drøm for så lenge siden skal ha tatt så stor del av underbevistheten min. men tenk om det begynner å brenne? hvis drømmen skal være sann må det sje før noen nye flytter inn *grøsse*

farge håret?

får jeg det som jeg vil i dag får jeg farget håret mitt lilla... gleder meg.

favoritt snacks

om du spurte meg for en mnd siden ville jeg uten tvil si at mitt favoritt snacks var potetgull og dip. rettere sagt kims lett saltet med maarud tortila dipmix ( q rømme).
men i løpet av måneden har det skjedd en forandring og jeg er nå helt hektet på micro popcorn med smør smak. det er ikke smør på, bare smørsmak. noe jeg fant ut da jeg leste innholdsfortegnelsen etter melkevarsel...








ellers er favorittgodteriet mitt bruspulver, favoritt isen min snikkers is ,favoritt sjokoladen min kinder maxi og favoritt brusen min urge (men drikker mest cola)

min favoritt lakkkjole m korsett

bildet er litt dårlig, men det var vanskelig å ta bilde av denne kjolen. bildet er en del år gammelt, men kjolen og korsettt er like fine. dette settet sto utstilt i en butikk og jeg måtte bare ha det, vet at det egentlig er dumt å kjøpe det som er på utstilling, men til og med mamma hadde sett det og innsett hvilken kjole jeg hadde kjøpt meg den dagen. hun sa det sto navnet mitt på den ;-).





Hvordan smart er du?

aftenposten: test deg selv...

Sammenligne de åtte forskjellige intelligenstypene for å kartlegge dine styrker og svakheter. Dess høyere poengsum, dess mer foretrekker du den type intelligens.

link til test

 

Logisk-matematisk intelligens:

 
 100 % | Logisk-matematisk intelligens
Naturalistisk intelligens:
 
 80 % | Naturalistisk intelligens
Selvinnsikt:
 
 80 % | Selvinnsikt
Musikalsk intelligens:
 
 80 % | Musikalsk intelligens
Språklig intelligens:
 
 80 % | Språklig intelligens
Mellommenneskelig intelligens:
 
 60 % | Mellommenneskelig intelligens
Fysisk intelligens:
 
 60 % | Fysisk intelligens
Visuell intelligens:
 
 40 %

| Visuell intelligens

 

hva google vet om meg....

leste på vg om at man kan se hva slags informasjon google har lagret om deg, og da jeg fulgte linken for å se ble jeg ikke så veldig overasket... kansje de har lest bloggen min?

Datamaskiner og elektronikk - Forbrukerelektronikk - ... - Nintendo 

Kjæledyr og dyr

Kjæledyr og dyr - Kjæledyr

Kjæledyr og dyr - Kjæledyr - Katter

Kunst og underholdning - Humor

Kunst og underholdning - TV og video - Nettbasert video

Nettsamfunn - Ressurser og tjenester for blogging

Nettsamfunn - Sosiale nettverk

Spill - Data- og videospill

Spill - Data- og videospill - Simuleringsspill

Spill - Data- og videospill - Strategispill

Spill - Rollespill

YouTube ? har nylig lastet opp

 

så om du ikke allerede hadde innsett det, dette beskriver livet mitt for tiden ganske godt, eller i hvertfall deler av det.

hva skal jeg gjøre om jeg møter en levende død?

har du muligheten til det, ville mitt førstte råd være å finne ut hva slags levende død du har å gjøre med. vampyr eller zombie?

vampyrer

Kjennetegn: vampyrer er veldig like vanlige mennesker, men de kan ofte ha en litt blekere hud. Noen mener de har røde øyne og andre gule, men dette er ganske usikkert.
møter du en levende død om dagen kan du være ganske trygg på at det ikke er en vampyr siden de fleste hevder at vampyrer er allergisk mot sollys og vil bli til aske om de er ute i det. det er også rykter om at vampyrer kan fly og/ eller gjøre seg om til flaggermus.

Svakheter: største svakheten til vampyrer er at de ikke tåler sollys, men om du møter en hjelper dette deg sikkert lite siden det trolig ikke er noe sollys (obs: om det er sollys er det ikke en vampyr). vampyrer skal ha en svakhet mot tre, og en veldig effektiv måte å drepe dem på er trestake igjennom hjertet. andre måter å skade eller drepe en vampyr på er sølv, kors, ild.

ting som kan være lurt å vite: vampyrer kan ikke gå inn i boliger uten å bli invitert inn, de kan muligens fly/ levitere, dyr kan føle vampyrer og kan varsle deg.

Zombier

kjennetegn: zombier er mennesker som er døde, men i motsettning til vampyrer skiller de seg lettere ut blandt folk. de har ofte skader eller tegn på at de har ligget lenge i jorden. de er helt hvite (mot grå). de har ingen aktiv hjerne så de vandrer ganske målløst rundt til de lukter mat. zombier er trege og det ser ofte ut som om de sleper på kroppen sin.

svakheter: den mest effektive og eneste sikkre måten å ta livet av en zombie på er å kutte av den hodet. men andre ting som skader hjernen skal også være effektivt. (ikke forstår jeg hvorfor siden hjernen er død). annen ting som skal kunne skade dem er om du setter fyr på dem.

ting som kan være lurt å vite: zombier er trege og eier ikke innteligens. så om de ikke lukter deg er du trygg. de vil heller ikke legge planer for å fange deg, men angriper rett på. de bryr seg ikke om de mister kroppsdeler.

 

om sitvasjonen derimot er akutt og du ikke har tid til å tenke over dette sett fyr på den levende døde, da dette skal hjelpe mot begge to.
og husk å ikke bli bitt, ellers hjelper det lite at du kommer fra det hele i live. du vil bli forandret til en av dem.

Mitt virkelige første innlegg....

lurer på hvor mange før meg som har irritert seg over det innlegget blogg.no skriver for deg. er jo bare tull at det er det første...

som dere sikkert har forstått så er jeg ny her, jeg har blogget over et år på pointblogg og funnet ut at jeg liker det ganske godt, men har blitt så utrolig lei av temane dems og allt tullet så jeg flyttet meg hit. trenger ikke poeng for å skrive det jeg tenker. (og i følge familien min tenker jeg allt for mye)

bloggen min kommer ikke til å være en tema blogg siden livet og interessene mine skifter i perioder, så holde seg til et tema vil være kjedelig i lengden.

jeg er veldig glad i å kommentere nyheter..... små eller store, filmer jeg har sett, tv programmer, bøker, opplevelser, dataspill, brettspill og selvfølgelig dyrene mine.

hmm. det var god beskrivelse av bloggen min så jeg tror jeg kopierer den over til der jeg skal beskrive den ;-) jeg skriver best når jeg skriver rett ut av hjertet.

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin