hits

dramatisk uke søndag 15.04.18

Det hele startet forrige uke, dagene før helga begynte jeg å bli veldig sliten. Jeg var helt på gråten på Lørdag og Tanta og søskenbarnet mitt tok Lykke for en natt for at jeg skulle få hvile litt. Søndag var jeg veldig dårlig, men det var sprøyte dag så det var ikke så overaskende. Men jeg ringte opp til mamma og sa i fra da jeg slet med å gå opp og hente hunden min hos tanta mi. Bena var så tunge og det føltes ut som om de hadde hovnet opp til dobbel størrelse minst. Jeg var ikke så veldig bekymret jeg skulle jo bare gå 100m men jeg registrerte at noe var mer galt enn vi først trodde. Mamma tror jeg holder på å få kraftig fatiuge.

Jeg har ikke hatt Lykke hjemme før jeg innser at pelsen er et seigt mareritt og at hun må i dusjen. Jeg er egentlig for sliten, men har utsatt det en hel uke og tenker at jeg bare får bli ferdig med det. Vaskingen går bra, men bena sovner som vanlig. Jeg går og legger meg på senga for at jeg ikke skal falle når følelsen kommer fort tilbake, noe jeg pleier å gjøre. Men det er ikke stikking som kommer når blodomløpet starter som normalt igjen, det er intense kramper. Jeg dytter dyna i munnen for ikke å skrike mens Lykke løper rundt på gulvet nedenfor og venter på belønningen sin. Smertene er så intense at jeg blir kvalm og svimmel, men når de roer seg litt klarer jeg å hente godbiten til Lykke.

Jeg legger meg under dyna og prøver å spille litt for å glemme smerten, men den forsvinner aldri helt. Bena sover fortsatt. Etter en stund blir jeg bekymret og ringer mamma, som ringer tante sykepleier. De låser seg inn hele gjengen og de tar lykke noen timer til, mens jeg prøver å få liv i bena mine igjen. Om jeg holder meg i vegger klarer jeg å gå til badet og kjøkkenet. Lykke kommer hjem til meg igjen på natten.

Vi velger å ikke gjøre noe mer da jeg skal til revmatologen neste dag, og vi mistenker bivirkninger på cellegiften.  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin