begravelse for pappa

I går var det begravelse for pappa i Grefsen kirke. Det var så mange som hadde møtt opp og jeg satt der på første rad med resten av familien og ønsket at jeg bare kunne forsvinne. Det var nydelig sang og taler, men jeg må innrømme at etter hvert tok kampen om å ikke gå i anfall over og jeg fikk ikke med meg alt.

Rart det å gå ut i kulden og følge en kiste som beveger seg veldig sakte. For å så gjøre det jeg liker aller minst ? å gå over andre sine graver, for å gravlegge en man elsker. Det hele er så urealistisk i hodet mitt at jeg sliter med å holde tankene til stedet. Med den lave sola føltes det litt ut som om å være i en tegneserie.

Følelsene hopper fra det ene til det andre fortere enn jeg klarer å henge med og jeg er glad jeg har stolen så ikke alle ser hvor svimmel og forvirret jeg egentlig er. Men det kom en trapp og jeg måtte kjøre en lang omvei rundt og selv om alle syntes synd på meg og noen ville være med på runden rund var jeg bare takknemlig, litt tid til meg selv for å plassere hodet ordentlig.

Minnestunden ble for mye for meg. Jeg fikk med meg de første talene og kakene, men da klarte jeg ikke mer og måtte hjem og legge meg. Selv om det var langt fra like mange på minnestunden som i kirken, er det noe annet når man må forholde seg til dem. Oppi alt surret av følelser og tanker skal man også klare å spille memory med ansikter og navn. Om å gjøre å plassere flest riktig. Ingen som blir fornærmet om du ikke klarer det, men man blir jo ganske frustrert på seg selv når man nesten ikke kjenner igjen tanta si.

Ikke tolk meg feil, det var en vakker og fin minnestund som pappa ville ha elsket og jeg tror gjorde veldig god for Ragnfrid og lillesøster. Folk var hyggelige og det var virkelige gode kaker, som jeg tok bilde av.

Det er kanskje ikke rart det hele er uvirkelig og blir litt mye, det er jo faren min og han er borte. Jeg ser familien min ha det vondt og det er ingen ting jeg kan gjøre, det må gå sin gang.

Det var godt å komme seg hjem og i seng. Jeg ble sint hver gang telefonen ga en lyd og dro meg vekk fra den sorte ingenting. Selv om det bare var folk som ville meg vel, måtte jeg innse at telefonen måtte av og valpen min hjem.

Det var fint, men jeg er glad det er over. Jeg er ikke god på store felles ting og sorg er nok det verste av alt å dele, det er så sårbart. Men jeg er veldig glad i kaker og har kost meg med å lage to av tingene på bordet denne uka som har vart en måned.







4 kommentarer

Anna

25.11.2015 kl.20:59

Godt skrevet. Sterkt. Kondolerer!

Linn Helene

25.11.2015 kl.21:31

Anna: takk

Chanett

28.11.2015 kl.23:31

Kondolerer

Linn Helene

29.11.2015 kl.09:33

Chanett: takk

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits