hits

øvre aldersgrense

Å vokse opp med asberger er en stor utfordring, ikke bare på skolen, men i møte med samfunnet. Å leve med asberger som voksen er heller ingen dans på roser, og mye av dette har med aldre å gjøre.

Når jeg var 7 år turte jeg ikke å skli på skliene på Aker brygge, de så kjempe morsomme ut og jeg hadde virkelig lyst, men de av dekket over og derfor helt uaktuelle for meg. Bratt var ikke problemet, men jeg måtte ha kontrollen over hvor langt det var ned og hva som ventet meg. Når jeg ble eldre ble disse skliene fjernet, men selv om jeg hadde ville prøve dem da hadde jeg nok blitt stoppet av de voksne som mente jeg ødela for barna.

Slik har det vært med veldig mange ting. Spesielt sosiale ting uten foreldrene har vært veldig vanskelig og det er mye jeg ikke har fått være med på. Mange gleder jeg aldri fikk oppleve fordi jeg var for redd eller sliten til å få dem med meg. For ikke å snakke om alle de tingene jeg rett og slett ikke forsto meg på. Hvorfor gjør de slikt? Hva er poenget?

På mange ting dukker poenget aldri opp, jeg kan fortsatt ikke forstå hvorfor folk drikker seg fulle eller hvordan de kan stå på et hjørne eller sitte ved et bord å bare prate.

Men på mange ting vokser jeg sakte men sikkert opp og kan forstå gleden av dem. Problemet er at nå er jeg voksen og skal være ferdig med den slags. Det er øvre aldersgrenser og ting er for barn. Selvfølgelig forstår jeg at det blir satt opp grenser for at voksne ikke skal utnytte seg av ting, men det er veldig vanskelig å forklare til det knuste hjertet mitt som nok en gang ikke får være med.

Jeg forstår meg ikke på de voksne sin moro. Jeg hater konserter og gå ut på byen, å se på ting blir ekstremt kjedelig om jeg ikke har noe å fikle med. høy musikk gir meg hodepine og mange mennesker angst. Jeg sliter også å holde følge med tempoet rundt meg da jeg fort bare vil krype sammen til en ball og stenge verden ute.

Jeg vil sitte i sanden og «leke» arkeolog under middelalder festivalen. Jeg vil være med å lage blomsterkranser eller ha dem på ved midtsommer og det hadde vært supert å få hilst på kaptein sabeltann. Hadde jeg hatt krefter ville jeg mye heller ha hoppet paradis med barna utenfor enn å sitte og sole meg. På mange måter er det et barn fanget inni hodet mitt og det vil ikke vokse opp, det vil ikke ta del i den verdenen. Og siden jeg er voksen har jeg derfor ingen verden utenfor å delta i.

Nå har jeg i teorien støttekontakt som skal hjelpe meg med å få være med på ting. Støttekontakten blir en person som kan stå i mellom verden og meg og la meg oppleve ting på min måte. Handle for mye godteri på kinoen og ta av når jeg kan ta bilde av ting jeg liker. En som ser at jeg elsker å samle opp og få gratis ting, men deler det like fort ut videre. Det handler ikke om å ha tingene, det handler om å få lov til å få dem, en barnslig glede som gir fullstendig lykke selv om det er en tyggis eller refleks.
en støttekontakt som kan stoppe folk med et stygt blikk eller si ifra om at de skal la meg være. La meg ha gøy på mine premisser. Men dette er bare 2 timer i uka og når jeg har støttekontakt eller de kan.

Nå har jeg nok en gang gått to måneder uten og selv om jeg har fått vært ute og plukket bær forsvinner den ene opplevelsen etter den andre vekk. Jeg husker på Norway cup i fjor da de lot meg delta i å svømme i tomflasker, de tenkte sikkert det var veldig rart at jeg ville, men de lot meg uten å kritisere, for hvorfor skulle jeg ville gjøre det om jeg ikke hadde sett moroa med det?

Mange ting vil nok være en savn fra jeg var barn og ble holdt utenfor. Når jeg prøver det vil jeg finne ut av at det var noe jeg hadde vokst fra. Men overaskende mange ganger får jeg en så stor glede og tilfredsstillelse av opplevelsen at jeg glemmer jeg er 30 og er 5 år igjen.

I København fikk jeg endelig kjøre et slikt lite turisttog inne på tivoli. Samboeren min var litt overasket over hvor mye jeg ville helt til han hørte at det var noe jeg har hatt så lyst til i så mange år. Enten var jeg for liten og de voksne hadde ikke tid eller råd og når jeg ble eldre turte jeg ikke å gjøre det alene fordi jeg hadde ikke oversikt nok til å vite hvor jeg ville ende opp. Jeg var lykkelig på den lille turen rundt tivoli og han som kjørte oss syntes det var koselig (når han forsto gleden). Men somregel stoppes jeg av øvre aldersgrenser eller forventninger.

Jeg elsker og kjøpe lodd, kaste ball på bokser og slik på 17.mai ? og jeg følger alltid etter korpset (hele året)
 Jeg bygger gjerne Lego i butikken og elsker å klappe dyrene.
Jeg var 20 år før jeg turte å hoppe ordentlig i et hoppetårn, og da fikk jeg bare lov fordi jeg fulgte lillesøsteren min på 3.

Jeg gruer meg til å møte verden utenfor døra mi som krever at bare fordi jeg er over 30, skal jeg forstå og oppføre meg slik. Jeg vil bare gå i min verden, ikke tråkke på streker og ha faste plassen min når jeg skal spise. Jeg prøver ikke å være vanskelig eller frekk og jeg vet at dere vil jeg skal ta meg sammen, men det gjør så vondt inni meg og jeg blir så redd.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde et kort som sa denne personen har rett til å ta barne skliene selv om hun er for gammel fordi hun kan ikke ta de for de voksne. Eller denne personen har rett til å få saft som deles ut til barn fordi hun føler seg så alene og forbigått ellers. Og kanskje en forståelse for at om jeg kunne tatt den voksne sklia ville jeg det, og hadde jeg hatt muligheten til å betale for det saft glasset hadde jeg det (selv om det hadde tatt vekk litt av gleden). Alder definerer for mye i samfunnet vårt.

Vet ikke om dette ble et leselig innlegg siden det er skrevet mest på følelser etter en veldig slitsom tur på senteret tidligere i dag. Og frustrasjonen etter hjelpen i hverdagen jeg har rett på men ikke får.

På enkelte ting vil jeg aldri vokse opp, hjernen min fungerer ikke slik.

2 kommentarer

Hei! Jeg syns dette var fantastisk fint skrevet, så flink du er til å sette ord på hvordan du har det. Venninen til datteren min har fått autisme diagnose for ikke så lenge siden, og da falt mange biter på plass for de tingene vi har undret oss over ved henne. Det har også gitt vennene hennes bedre forståelse for at hun ikke alltid gir den ventede respons, eller gjør ting som de reagerer på. Dette som du har skrevet her gir et godt innblikk i hvilke utfordringer som kan møte henne senere i livet, og hvor viktig det er for henne at min datter fortsatt er like god venn med henne senere også. Så takk for at du delte dette! Håper du finner deg en snill støttekontakt eller aller helst en venn som kan hjelpe deg til å leve ut barndommen du har holdt tilbake samtidig som du klarer å finne din vei i voksenlivet også. Lykke til 😊

Fruku: takk. min erfaring med asberger eller mild autisme er at om vi får lov å utvikle oss som vi er og får litt hjelp til å møte verden. kan "sykdommen" fort bli en gave. selvfølgelig ikke for alle, men den evnen de fleste med mild autisme diagnoser har til å fokusere på det de interesserer seg for kan gjøre mer en 10 mann.

Skriv en ny kommentar

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin