når katten blir farlig

Det er andre gang det dukker opp en historie i Norske aviser om en amerikansk familie som må ringe politiet fordi de er så redd katten sin. I slutten av siste klipp sier moren i familien at det er morsomt helt til det hender deg. Jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt, men tragisk.

Jeg kan ikke forstå hva slags eiere det er som kan miste så kontroll og bli så redd kjæledyret sitt. Mange katte eiere ser på katter sin utagerende adferd som ubetydelig, som de ikke har ansvar for det. Men spør deg selv dette, hadde det vært en hund som gjorde dette, ville vi ha avlivet den?

Dette er ikke en tankegang som tilfeldig hopper opp i hodet mitt, men en lang og smertefull vurdering av min første katt pjusken. Når pjusken var 3 måneder ble han kastrert fordi jeg håpet det ville stoppe han fra å angripe ansiktet mitt om natta. Det virket en liten stund, men han var en katt både naboene og dyrene rundt var livredd. Vi visste det var noe galt med han siden han aldri landet på bena og hadde høydeskrekk, men det var en nesten to år lang vurdering før jeg avlivet han. Dyrlegene trodde han kunne ha hatt en hjerneskade eller svulst siden han oppførte seg så rart.



Avlivingen av pjusken kom ikke som en overraskelse, etter over 100 angrep hadde jeg sagt til samboeren min at om han gjør det igjen må jeg avlive han. Hadde dette vært en hund hadde han vært avlivet for et år siden. Alle angrepene hadde gått bra da jeg ble ekspert på å stoppe han i fart og «redde» meg selv. Jeg var også blitt veldig flink til å mistenke hva som var bak hjørner jeg måtte passere. (Jeg snaker ikke om lekeangrep der katten hopper frem og du skvetter, han gikk etter ansiktet mitt og med klørne ute)

En høstdag satt jeg ved laptopen min og spilte Pokemon, veranda døren sto oppe slik at pjusken kunne komme og gå som han ville. Han kom rett inn, gikk rundt sofaen og satte seg på bakbena vedsiden av meg. Det gikk en bølge av tristhet igjennom meg da jeg kjente igjen posisjonen hans og i det han satset mot halsen min var armen ute og stoppet han. Vanligvis ville han gi seg her, men jeg ser i øyekroken min at han setter seg til å satse igjen. Jeg roper på samboeren min og stopper hopp 2, 3 og 4 men etter det fjerde hoppet har han forstått noe og istedenfor å sette seg å satse igjen hopper han rett opp igjen etter å ha truffet gulvet. Jeg så hva han gjorde, men han var raskere enn meg. Jeg fikk tatt han i nakkeskinnet med tennene bare cm fra strupa mi, nakken min var klort opp og det var klart at han måtte avlives.

Ikke slapp han ut og ikke fikk han sove på soverommet med oss, det tok to dager før vi fikk kommet oss til dyrlegen (var helg) og det var to tunge dager. Men vi satt ikke livredde inne på et rom, vi brukte den siste tiden på å kose med den ellers så koselige pelsdotten. Jeg hadde tatt katten og vist han at jeg hadde kontroll på han, og vi visste det ville gå en stund før han ville prøve seg igjen.

Tidligere når han angrep strakk jeg bare ut armen slik at jeg avbrøyt hoppet hans og han falt ned på bakken. Så gikk jeg bare videre uten å anerkjenne angrepet. Denne gangen hadde jeg tatt katten hardt. Jeg slo han ikke, men kastet han nok et godt stykke inn i rommet når jeg hadde tatt han den siste gangen. Det var signal nok på at jeg fortsatt hadde kontroll og at han måtte skjerpe seg.

Jeg skulle ha avlivet pjusken lenge før dette, det hjelper ikke at vi pratet om det og vurderte det. Hadde han flydd på et barn ute hadde det knust meg. Men når han klikket fullstendig klarte vi å ta kontroll på katten og viste han hvem som var sjefen og fikk roet han ned. Dyrene merker om du blir redd dem og da har du tapt kampen allerede. Du kan ikke ha en katt og være redd for småbit og klør, du må vite at om noe skjer er du sterk nok til å ta kontrollen å låse katten inne på et rom, eller få den inn i et bur. Om den er for vilter fang den inn i et håndklede eller noe slikt.

 

Ps: nå har jeg to vennlige og snille katter på 8 og 10 år. 






Én kommentar

Urte

15.08.2014 kl.17:50

Flott innlegg! Ha en fin fredags kveld. :)

Hadde vært hyggelig med en kommentar tilbake. Jeg har nettopp startet å blogge, men jeg går helt den andre veien enn de flest andre, derfor trenger jeg en liten "boost". Jeg skriver om ting veldig få andre skriver om, men jeg er kun 14 år, så jeg blir nok undervurdert. Jeg er her for å bevise at jeg KAN, og om jeg kan, så kan du også. Takker for støtten.

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits