jeg vil ikke på sykehus igjen

i dag har jeg hatt besøk av min brukerstyrte personlige assistent (bpa) og hun fortalte meg at den andre hun jobber for er på sykehus. jeg aner ikke hvem den andre hun jobber for er så det er ikke å fortelle for mye. men det hele fikk meg til å tenkte på sist gang jeg var innlagt på sykehus og hvor forferdelig opplevelse det var. 
denne innleggelsen var på et rehabiliterings sted og de ville helst at du skulle ta deg av alt det praktiske selv. for de fleste som var der var dette ikke noe problem da epilepsi ikke direkte fører til at du ikke kan gjøre ting, men stedet hadde ingen hjelp å tilby noen som var sykere.hjemme får jeg blant annet hjelp til å skifte på senga, vaske gulv og lage mat men her ville de at jeg skulle gjøre slikt og ekstra oppgaver i fellesskap. greit nok, vi fikk vasket gulvene på soverommene våre og jeg fikk overbevist dem om at om de ville ha meg til å dekke på bordet en uke ville de antageligvis ikke ha asjetter igjen. når de prøvde å lure meg til å støvsuge satte jeg meg så i mot at de sluttet å mase. det er veldig ekkelt når 4 sykepleiere og 10 pasienter gjenger seg opp mot deg i dagligrommet, men jeg hadde fått bekreftet av min hovedsykepleier at jeg ikke skulle delta på dette, tenk om sykepleiere hadde pratet med hverandre. 
vi skulle få mat fra kjøkkenet på rikshospitalet, men jeg tror de prøvde å spare inn på pengene for det var ofte ikke mat til alle og en helg var det ett kylling lår på deling på tre personer. ( ikke en dag, men fredag kveld, lørdag og søndag) men vi kunne jo alltids bare gå på butikken og kjøpe mat der og lage selv ( jeg får også hjelp til å handle inn)

men alt dette var ikke det verste, det var senga mi. den første uka fikk jeg hjelp til å skifte på den, men etter de store rundene med alt det andre turte jeg ikke mer og den siste uka luktet det så vondt av senga at jeg slet med å være inne på rommet. jeg gruet meg til å legge meg ned i den og enda mer til å sove siden vi hadde en nattevakt som virkelig ikke var helt bra og som dro meg opp midt på natta for å hilse på meg, påsto at sykdommen min var bare tull og hun ville ikke hjelpe osv. de siste dagene var ille og jeg klarte å få meg skrevet ut noen dager før jeg skulle.

jeg hadde ikke fått noe opplæring, noe oppfølging eller samtale, de kunne ikke engang navnet mitt når jeg dro der i fra etter 4 uker.

nei, det er mye bedre å være syk hjemme hvor det går varselbjeller i verden om jeg ikke er oppe på to dager. hvor naboer gjerne hjelper til med å bære opp mat, eller som jeg senere oppdaget handle mat på nett og få det levert på døren. hvor jeg har kattene som holder meg med selskap når jeg er syk og hvor de kreftene jeg finner og bruker går på å gjøre meg bedre og ikke for å gjøre andre sine jobber lettere. hvor jeg får mat av tanta mi om jeg er ekstremt dårlig og en mor som trosser allergi for å komme å skifte på senga mi en gang i uka. dette er når jeg ikke har fått hjelp av bpa tjenesten. jeg er heldig som har snill familie og jeg vil ikke legges inn på noe sykehus igjen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits