hvordan føles det å vite at du får anfall, og hva gjør jeg.

Anfall er en stor del av hverdagen min, og selv om det finnes mange typer anfall skal jeg nå ta for meg de skumleste. Jeg er på en måte heldig, jeg får varsel om anfallene og kan somregel reagere for å hindre skade, men jeg blir ikke bevistløs og kan derfor kjenne hver eneste krampe og strekk i kroppen. Det går ikke Ann å si at jeg ikke skal være redd, fordi jeg vet hva slags smerter jeg kan vente meg og det er skremmende.

Første tegn på anfall, som jeg dessverre har en uvane til å ignorere er som en liten sti som beveger seg igjennom hodet mitt med små prikkinger, når den passerer igjennom etterlater den hodet mitt surrete og ofte med smerter.

Om jeg får med meg at dette skjer må jeg kaste et fort blikk rundt meg og se om det er et trygt sted å falle om. Det er veldig sjeldent jeg faller om med en gang, men om jeg skulle gjøre det er det greit å bruke det sekundet med forvarsel til å gå vekk fra bratte skråninger, bord med glass eller flytte seg lengst inn på fortauet.

Faller jeg om, ja da er det ikke så mye å gjøre. Håpe på at krampene er kontrollerbare og at jeg klarer å holde konsentrasjonen nok til å kommunisere til de rundt om at de ikke skal ringe ambulanse.

Faller jeg ikke om, går jeg plutselig rundt i en kropp som prikker og sliter med å ta i mot beskjeder fra hjernen min. noen ganger går jeg bare og sjangler og andre ganger har jeg så sterk hodepine at det er ubeskrivelig. Mitt eneste mål nå er å komme i trygghet, så lenge jeg er oppe er det mulighet å holde anfallet tilbake og jeg har flere triks på lager. Det viktigste er å helst komme seg hjem, eller i verstefall finne et sted å sitte.

Kommer jeg meg hjem, legger jeg meg i senga og lar krampene herje kroppen ferdig, så sovner jeg og i de fleste tilfeller våkner bedre. Den eneste måten jeg kan kontrollere krampene på er å spenne alle musklene mine, derfor blir jeg veldig irritert når noen sier slapp av til meg, jeg kan love dere at dere ikke vil at jeg skal slappe av.

Svimmelheten, kvalmen, hodepinen og skjelvingene kan holde på i ukesvis uten å stoppe. I disse periodene er jeg spesielt plaget av enkeltvis kramper og rykninger. Om jeg dytter på meg selv går jeg rett inn i fullt anfall.

Men nå har jeg fått forvarsel og siden jeg ikke rakk å komme meg hjem, fant jeg en benk å sitte på. Nå handler det om å holde hodet kaldt. Prøve å kontrollere krampene slik at du ikke skremmer folk, men også slik at anfallet kan gå over og du kan få krefter nok til å komme deg hjem. Ofte tripper jeg med fingrene, slår takt med bena eller andre ganske irriterende småting for andre, men som i hvert fall ikke skremmer livet av dem.

Kommer jeg meg ikke hjem og klarer jeg ikke å vise minimalt av marerittet som skjer i kroppen min, ja da havner jeg på legevakten enten jeg vil eller ikke. Vanskelig å si til noen at det går bra etter hvert når det ser ut som om djevelen har inntatt kroppen din. Krampene får nemlig kroppen til å bevege seg unormalt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits