hvem skal bestemme når du skal dø?

Saken om Tony på 58 år i Storbritannia som gikk rettens vei for å få lov til å dø er ikke unik lengre.  Det har hvert flere slike saker i flere land, og det handler ikke om retten til å ta livet sitt, men retten til å få lov til å få hjelp til å ta livet sitt.

I mange saker er det mye sympati, rett og slett fordi den som trenger hjelpen til å dø, holder på å dø allikevel. Men hvis du tenker etter skal alle mennesker dø, og ingen andre enn oss selv kan vite om smertene er å leve med, eller verdigheten for den saks skyld.

Om man skal vurdere aktiv dødshjelp må man først vurdere retten til å ta livet sitt. Noe du i praksis ikke har. Om man hadde rett til å ta sitt eget liv ville ikke problemstillingen om aktiv dødshjelp hvert der, for har man rett til å velge å dø har man det enten man kan gjøre det selv eller ikke.

Det finnes en del sykdommer og sitasjoner folk må leve med i resten av sitt liv, og friske folk sitter på utsiden og forteller dem om hvor glade de burde være for å være i live eller hvor ondskapsfullt det er å forlate de som elsker deg med vilje.

Det de egentlig sier er vi vet bedre hvordan du har det enn du gjør og våre følelser betyr mer enn dine.

Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger når jeg var yngre, og det eneste jeg sitter igjen med er et sterkt hat til de jeg elsker og helsevesenet. Flere ganger gråter jeg meg i søvn fordi jeg ikke lyktes da, nå er det for sent, jeg kommer tilbake til det senere.

Hvis du ønsker å avslutte livet ditt i vårt samfunn blir du sett på som syk, noen ganger mener de at du gjør det for å få hjelp, mens andre ganger er det fordi du ikke klarer å tenke klart, eller ikke vet bedre. Og i noen tilfeller er det slik at man blir overveldet av noe og ikke ser en annen utvei, at noen medisiner og litt kjærlighet løser alt, men ikke alltid.

Jeg er ikke deprimert, jeg er syk. Jeg lever et liv jeg ikke ville ha ønsket på min verste fiende. En ting er det psykiske, angsten, depresjonen og fortvilelsen. Men en annen ting er min fysiske helse.
jeg er født med en sykdom som kalles asberger syndrom, jeg er født med en forbannelse om at jeg alltid må være på utsiden og tenke andelenes enn andre. Er jeg i store folkemengder blir jeg svimmel og kvalm, spøker folk rundt meg ser jeg ikke humoren i det og tar de på meg eller prater for direkte til meg gjør det faktisk vondt.

Asbergersyndrom er en autisme diagnose?

I motsetning til de med kraftig autisme er jeg oppegående nok til å få med meg at verden går forbi meg, jeg er oppegående nok til å bli plassert på en skole hvor jeg ikke kan jobbe fordi jeg jobber fullt med å overleve psykisk. Jeg ser at andre har det morsomt men etter noen år lærer du at selv om du står i midten av denne gjengen hadde du følt deg like alene.

Selv om asbergersyndrom er en forferdelig lidelse er det også kanskje det eneste som holder meg i live, hadde jeg ikke kunne forsvinne inn i ting jeg liker på måten jeg gjør, hadde jeg ikke klart dette.

Grunnet overgrep på overgrep når jeg var yngre har jeg vel nesten innsett at bildet av et romantisk kjærlighetsliv eller en familie er ute av bildet. Jeg kan ikke forstå hva som er så godt med sex, noe som også gjør at hinter til sex og kos i filmer ofte ødelegger hele filmen.  Kanskje jeg kan bli bedre på dette en gang, men min erfaring er at det blir verre og verre.

Jeg har minst en autoimunsykdom, men også en kronisk tilstand vedsiden av. Dette betyr i praksis at når jeg er frisk, angriper immunforsvaret mitt friske deler av kroppen. Kroniske betennelser, hevelser og smerter er dagligdags. Jeg kan puste lettet ut over at jeg bare har fått diagnosert strumaen enda, men hadde jeg ikke hatt den hadde de vel ikke forstått hva som skjer i kroppen min heller. ( de gjør vel ikke det enda)

Jeg har også kraftige anfall som antageligvis skyldes psykosomatiske problemer (bearbeiding av helvete bak meg) og det autoimune. Anfallene kan være alt fra små kramper og svimmelhet til sener hentet ut fra eksorsisten. Hva disse krampene gjør med musklene mine er ubeskrivelig, og det å komme seg etter anfallet er nesten like smertefullt som å ha det. andre ganger mister jeg bare kontroll over kroppen min, det starter med en følelse av paralysering i ansiktet eller fingrene og så sprer det seg rundt i kroppen. Noen ganger slipper jeg unna med bare deler paralysert i korte perioder, andre ganger varer det i timevis og blir så ekstremt at jeg sliter med å få lungene og hjertet til å klare å fungere.

I mellom dette er kroppen utslitt etter å kjempe mot sykdommer og jeg ligger hjelpeløs i senga, jeg klarer somregel å kravle meg til kontorstolen som både har hjul og kan låses så jeg ikke faller ut av den igjen. Uten denne kontorstolen hadde nok livet mitt hvert andelenes.

Noen ganger fungerer kroppen min, de som har fulgt med vet at jeg har hatt flere måneder hvor jeg faktisk har kunnet gå enkle turer og gå i butikken uten fare for å kollapse. Stokken og rullestolen har fått en liten pause. Men august måned har ikke hvert like snill mot meg og selv om jeg virkelig kjemper sliter jeg med å holde formen oppe.

Siden jeg sliter med å holde meg oppe, sliter jeg med å lage mat. Om jeg ikke gir f? og prøver allikevel da, noe som har resultert i noen nesten ulykker. Når du er fullstendig utmattet er det som om hodet er fylt med vatt. du kan ikke tenke rett, du kan ikke tenke logisk og du klarer ikke å holde en tanke i hodet lenge. Det blir som å gå rundt i en evig tåke hvor du nesten ikke vet navnet ditt lengere, fordi det koster så mye å dra tanken ut av hodet.

Smertene som går igjennom kroppen er ubeskrivelig. Noen kommer fordi du ikke rører deg nok, noen fordi du rører deg. Betennelser og smerter etter muskler som har blitt røsket rundt i kroppen gjør livet til ett smertehelvete.

Å leve sunt er ikke noe jeg gidder å tenke på en gang, om jeg klarer å varme opp noe boksemat er jeg lykkelig. Prøver selvfølgelig å hamstre opp mat når jeg er i god form, fryse det ned slik at jeg kan varme det i mikroen når jeg er dårlig. Men jeg trøstespiser, jo dårligere jeg er, jo mer trøstespiser jeg. Og jeg har ikke muligheten til å ta en ekstra lang løpetur så jeg legger på meg.

Men dere skal vite at jeg får hjelp, og jeg har en familie som virkelig stiller opp for meg. Og det er for denne familien jeg kjemper videre og videre. Det har hvert mye svik og misforståelser før, men så lenge de er villig til å kjempe, skal jeg kjempe med dem. 100%...
dramaet og redselen over at jeg skal skade meg er over, fordi jeg ikke vil utsette dem for det lengere.  Jeg gir og gir og gir, det er min eneste glede i livet, å se at jeg kan glede andre. Mange tror jeg er naiv eller for snill, men det er et valg jeg har tatt, for det er nesten den eneste gleden jeg har.

Selv om jeg ikke er deprimert lengere (jeg kan ha tunge dager da) og det somregel virker som om jeg har det bra, lever jeg i en annen verden. Jeg kan ikke være i denne verdenen lenge fordi vekta mellom vondt og godt langt i fra er lik. For samme hvor mye jeg velger å være positiv, velger å sloss, velger å gjøre det beste ut av alt, er vekta av fortiden med vekta om hva som møter meg i fremtiden nesten alene for tungt for et menneske å bære, og inni dette må jeg også klare vekta av dagen i dag. Smertene jeg har nå, hva jeg kan gjøre nå osv?

Hadde legene gitt meg muligheten til å søke om å få legge meg inn på et sykehus, ta forsiktig farvel med familien og få sovne inn hadde jeg valgt dette. Uten tvil. Men jeg får bare holde ut at kroppen og hodet sakte men sikkert tar livet av meg, og jeg kan jo glede meg til de neste 60 årene, de kommer sikkert til å bli fine.

Ps: hadde de funnet en mirakelkur som gjorde meg frisk hadde dette hvert aller best.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits