evig trygdedebatt

jeg har fulgt med på trygdedebatten som har gått i det siste, men har sittet og holdt tankene mine for meg selv, for det finnes en enkel løsning, den er bare ikke gjennomførbar.

denne gangen var det en person men sterk vilje, politiske bånd og hindringer som virkelig satte i gang debatten. Å kunne observere at det er mange folk der ute som ser på trygd som en sikker og grei måte å leve livet uten å gjøre noe er helt greit. det er også mine tanker om at det er noe galt med systemet når folk sitter arbeidsledig og får trygd fordi de ikke får de jobbene de ønsker seg. ikke er bare problemet at de ønsker seg høyere status, en arbeidsledighetstrygden er basert på tidligere lønninger og man kan derfor tape penger på å gå ut i arbeid igjen.

i debattene som går skiller de lite i mellom mange type problemer trygdesystemet har, og det er lett å bli sittende å se seg blind på den ene siden.  forskjellige trygder, forskjellige ytelser trenger forskjellige debatter. det er umulig å legge alt under en kniv. 

uføretrygd problemer og utfordringer:

uføretrygd er hovedsaklig diagnosebasert, dette betyr ikke at du er sikret trygd om du har en diagnose, men at det er veldig vanskelig å få om du ikke har det. et eksempel er en som er for syk til å få rehabiliteringspenger, nav ser ingen mulighet for at dette vil kunne hjelpe personen ut i arbeid fordi han er for syk. derimot uføretrygd kan han ikke få, siden legene vet ikke helt hva som feiler han. en alvorlig form for leddgikt, det er helt klart, men ikke hva slags. dette lille hullet i systemet tvinger en voksen mann til å leve på sosialtrygd resten av livet, og har du noen gang levd på sosialtrygd vet du at dette ikke er noe å leve på.

uten uføretrygd har du ikke fast inntekt, og derfor er det mange dører som låses for deg. bil lån, boliglån osv krever som regel fast inntekt.  noe som er rystende når van selv sier at de ikke ser noen mulighet for at du noen gang kan gå ut i arbeid igjen.

Men på den andre siden av trygdesystemet er de som ser på en uføretrygd som et frikort, en måte å få inn penger og kunne bruke all tiden på det man selv ønsker. folk som velger å stagnere i livet for å ha det enkelt. eller folk som bruker uføretrygden som en ekstra inntekt. for begge disse partene er det viktig å dra inn så mye penger som mulig, så alle tilbud utnyttes til det ytterste.

Nå var fokuset på snylterne, de som ser på trygdesystemet som en gratis billett eller en forsiktig start inn i livet, men det snudde fort til de som er trygdet og vil ut i jobb. Her er det et stort skille på folk som man burde være obs på, men selvfølgelig med unntak. de fleste som er uføretrygdet og hvert det i over to år ønsker å komme ut på jobb, om de virkelig er syke. selvfølgelig er det unntak med de som ikke forstår konsept jobb osv, men unntak er med på å bekrefte regelen.

nå sier jeg ikke at alle de som er syke aktivt prøver å komme seg i jobb eller roper stort ut om dette, de fleste er for syke, og de som er på grensen kan være redd for å si for mye, for redd for å miste den støtten de har og trenger.

grunnen til at de fleste som virkelig er syke, lengter etter å komme ut i arbeid, er fordi det er forferdelig å være hjemme hele tiden. du blir isolert, møter ikke nye folk eller utfordringer. økonomien er akkurat til å gå rundt (om du er heldig) men ikke regn med å ta flere sydenturer i livet ditt. røyker du eller drar du ut på byen en og annen gang for å møte folk merker du det ekstremt på lommeboken. det er som å sitte i en dvale tilstand hvor livet ditt er satt på vent, men vent på hva?

Det har kommet en del tilbud for de som ikke kan jobbe, aktivitetshus, aktiv på dagtid osv... tilbud som skal hjelpe deg ut av denne dvalen og gi deg et bedre liv. tilbud hvor du kan utnytte deg av mulighetene folk flest ikke gidder, eller bryr seg om. restene etter samfunnet som beveger seg fort forbi deg. og jeg klager ikke på at tilbudene er der, kjempe snilt av ordinasjoner og treningssenteret å dele beinet i stedet for å kaste det. men det hjelper ikke på følelsen av at du er utenfor samfunnet.

det er som regel de som er syke som føler dette, rett og slett fordi de ikke har noe valg. de som velger å bruke trygden som et sikkerhetsnett, men ikke trenger det vet at de når som helst kan hoppe inn i samfunnet igjen.

Det er selvfølgelig de som har innfunnet seg med livet og er fornøyde, men jo yngre du er, jo vanskeligere blir dette. å være syk er en situasjon man må vokse inn i.

selv prøver jeg ikke aktivt å komme ut i arbeid, frem til noen år siden prøvde jeg hardt å få en utdannelse. fullføre ungdoms skolen og kanskje vgs så jeg kan studere, for det er ønsket mitt. men jeg ble for dårlig og måtte legge alt på is, jeg har en fulltidsjobb med å holde meg selv i live. både psykisk og fysisk og møter jeg noen som er misunnelig på trygden min eller tt-kortet mitt svarer jeg helt ærlig, jeg tar gjerne jobben din om du tar sykdommen min, ingen har hvert fristet enda ( om det hadde hvert mulig)

man innser fort at det er stor forskjell på livet som multimillionær hvor man ikke behøver å gjøre noen ting, og livet som trygdet hvor man ikke behøver å gjøre noen ting. 

2 kommentarer

14.04.2012 kl.01:48

Veldig bra skrevet. Og virkelig til ettertanke.

Linn Helene

14.04.2012 kl.10:46

Anonym: takk

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits