ett mobbeoffer, jeg?

det er vanskelig å vokse opp og være andelenes, ikke er bare familie livet vanskelig men når man skal forholde seg til mennesker utenfor blir ting utrolig komplisert.

jeg har ikke så veldig mange minner fra jeg var veldig liten, noen få ting, litt som bilder og følelser husker jeg. men det meste har jeg blitt fortalt.  jeg gikk i en park når jeg var 3 år, det eneste jeg kan huske fra denne parken er ønsket om å få spise maten inne når det var kaldt ( var en ute park) og når jeg holdt dusken til fanen i 16 mai toget.

minnene om barnehagen er mer overraskende, at jeg kan huske så godt fra jeg var så liten. for jeg følte meg ikke liten da og jeg føler ikke at jeg var liten nå. jeg passet aldri helt inn i grupper, men dette var ikke så stort problem fordi jeg elsket å leke og var så inkluderende. ja jeg trakk meg unna når det ble for mye styr rundt ting, jeg var litt redd for å skade meg og slik. men egentlig ganske normal ( uten om at jeg fikk sammenbrudd  nesten hver dag)

jeg mistet nesten hørselen helt da jeg var liten, jeg hadde kroniske ørebetennelser og innen jeg kom til sykehuset var jeg under døve grensa.  jeg fikk operert inn  dren og sagte men sikkert fikk hørselen min tilbake. grunnet dette har jeg hvert veldig skvetten og var for høye lyder, de skremmer meg. og jeg falt fort sammen i gråt om noen hevet stemmen. men hovedsaklig gikk barnehagen greit.

første skoledag møtte jeg opp med mine to beste venninner, ene hadde jeg gått i barnehage med siden jeg var 3, andre møtte jeg for ett eller to år siden, hun bodde i naboblokka. jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen, men jeg fikk fort oppleve at livet ikke var helt rutine.

vi hadde møtt læreren vår noen mnd før, men i siste liten hadde skolen bestemt seg for at det skulle være to klasser i stedet for en, så jeg fikk en annen lærer. men det var en dag med mange forandringer og mamma og pappa var med, så det gikk relativt greit. men lite viste jeg da som 7 åring at jeg gikk inn i et helvete.

jeg slet allerede i første klasse med lærerne, jeg synes de var urimelige og holdt meg tilbake. jeg prøvde å si at jeg kunne lese og skrive, men hun var ikke fornøyd over skriften min, så da kunne jeg sikkert ikke det. det var både morsomt og frustrerende å gå på skolen.  jeg fikk meg en ny venn, en gutt som var stille og holdt seg for seg selv. jeg har en tendens til å plukke opp slike folk fordi jeg ikke liker å se at folk er alene.

jeg begynte å falle ut av klassen allerede i første, men det var ikke før i andre og tredde ting begynte å bli ille. i andreklasse ville folk ikke være sammen med meg mer, de viste nå at jeg var andelenes. jeg tenkte andelenes , tok konflikter andelenes og jeg både gråt mye og sladret til de voksne.  men mine gamle venner lekte med meg innimellom. det var vel mer en hobby å plage meg guttene hadde fått og selv om jentene trakk seg stille unna var det veldig forsiktig.

de prater mye om jenter og skjult mobbing, men jeg var ikke en av jentene, ikke en av guttene heller jeg var meg selv, midt i mellom. men det var guttene som startet så min mobbing startet fysisk. jeg ble angrepet verbalt og fysisk ofte. jeg sloss tilbake og etter hvert ble jeg ganske flink, jeg kunne forsvare meg mot to jevngamle gutter uten å få for mye skade.  for mange går i den fella og tror at fordi jeg gråter er jeg svak. de tok feil.

jeg gikk på denne skolen til jeg var 11 år gammel, en skole som var kjent for mobbingen sin. for det var ikke slik at elevene var de eneste, lærerne var de verste. i tredde var jeg vant til å bli angrepet plutselig, jeg var vant til at noen var venner med meg den ene dagen og ikke den andre. jeg var vant til at lærerne hakket på meg.

i fjerde klasse gikk det over til det virkelige ekstreme, plutselig ville ingen prate med meg, jobbe med meg eller være nær meg. jeg hadde i tredde forsvart meg mot en av guttene som kom på meg og sendt han på legevakta. han var vist veldig populær. jeg ble tatt ut av timene i norsk for å lære å kunne skrive ordentlig. for selv om det ikke var noen i klassen som hadde slik forståelse for å skrive oppgaver ( noveller) som meg skrev jeg utydelig.  for meg var dette kanskje den første feilen skolen gjorde.  ingen liker elever som er smartere enn dem, spesielt ikke om de blir tatt ut av klassen for å være dum.

at ingen ville prate med meg var en ting, jeg har alltid hatt en sterk personlighet og trivdes alene. faktisk var jeg så vant til å være alene nå at jeg så på det som helt normalt. men tydeligvis ikke de voksenne når en jente på 9 kommer hjem etter å ha gått ute alene i regnet i times vis (jeg koste meg, jeg elsker å gå i regnet) og kom hjem og begynte å diskutere hvordan man kunne skape fred i verden. lille meg på 9 år var en kommunist...

men elevene begynte å angripe meg i klasserommet, de lærte fort at om de fikk meg til å gråte i timen ble jeg kastet ut, ikke de.  jeg satt så utrolig mange ganger på kontoret utenfor inspektørens rom. han brydde seg ikke om å snakke med meg etter de første to gangene, jeg hadde ikke gjort noe galt. men han kunne jo ikke sende meg tilbake og si at læreren gjorde feil. det var jo klart at det var jeg som var grunnen til bråket i klassen. jeg pleide bare å sitte å lese bøker der, jeg har alltid likt å lese bøker og jeg var snart bedre venn med inspektøren enn noen i klassen.

nå hadde skolen gjort alt de kunne for meg, de hadde funnet ut at jeg hadde normal intelligens, for denne måtte jo testes siden jeg havnet så langt bak klassen ( for det kan ikke ha hatt noe med at jeg alltid ble kastet ut å gjøre) jeg hadde problemer med koordinasjonen, men ikke verre enn at jeg hatet å stå på ski og ikke klarte å spille på blokkfløyte. jeg spilte forball og gikk på sjakk.

ingen kunne forstå hva som var galt med den lilleengelen som snart kjente alle lærerne på ungdomstrinnet bedre enn elevene i sin egen klasse. jeg likte å diskutere ting som verden, naturen osv. vil ikke kalle det politikk for jeg var for ung til å virkelig forstå  mennesker. jeg så på politikken igjennom barn øyne og syntes egentlig de voksenne bare kunne slutte å krangle å bli venner.
hvordan kunne denne jenta sende folk til legevakta?

det toppet seg da jeg var på vei til senteret etter skolen en gang, jeg skulle gå med broren min men han var så treg at jeg gikk i forveien. han gikk så fort at han ville ta meg igjen fort når han begynte å  gå. bak en blokk møtte jeg på fire gutter, de angrep meg. som sagt jeg kunne forsvare meg mot to men ikke fire. jeg prøvde og heldigvis kom broren min rett bak. han er 7 år eldre og var en punker. vel og merke totalt i mot vold men det viste ikke de. å se han ta disse fire guttene av meg, bære dem nesten etter kragen i halsen opp til foreldrene var ekstremt. ingen angrep meg igjen etter dette. han skadet dem ikke, men kan hende han truet dem.

i femteklasse ble problemet klart. broren min var nå ute av bildet, men jeg hadde klart å slå ned den verste ett par ganger i selvforsvar. ingen angrep meg, men ingen ville prate med meg heller. jeg husker spesielt da en av de jeg hadde hvert litt venn med meg kom og pratet med meg i skjul, hun sa hun virkelig likte å være venn med meg, men at hun ikke turte. de gikk nå etter de som snakket med meg.

mobbingen var ikke bare på skolen, det var hjemme og den ene bursdagen min ødela de gavene mine. det var forferdelig.

første nyttårsdag bestemte mamma seg, hun spurte meg på toget hjem fra Tønsberg om jeg ville flytte. jeg sa ja og to dager senere hadde vi byttet leilighet med onkelen min. vi skulle bo her til vi fikk solgt den gamle leiligheten og kjøpt oss ny. slik byttet jeg skole på to dager. 

Stikkord:

6 kommentarer

Om det''unaturlige'' (osv)

07.12.2011 kl.23:57

Bra skrevet, men trist! Jeg hater mobbing! Selv blitt mobbet..

Sv: Oki, sier du det, hehe.. Hvilket ord er det da? Det er veldig flott å lære seg nye ord da :D

Linn Helene

07.12.2011 kl.23:58

JentaSomDelerSineEgeneÅndelige: kanskje

Om det''unaturlige'' (osv)

08.12.2011 kl.00:13

Åja.. Kanskje!:) Sliter du mye med ord?? Ikke vondt ment<3

Eldeen

08.12.2011 kl.00:21

Så trist å høre. Jeg håper det gikk bedre på den nye skolen? Jeg blei også mobba da jeg var mindre, både av lærere og elever, men det var ikke så ille som det du forteller her. Det var aldri fysisk, heldigvis. Etter sjette klasse flytta vi fra Sunnmøre til Østlandet, og da tok mobbinga slutt for min del. :)

Linn Helene

08.12.2011 kl.00:26

Eldeen:neste del av historien kom ut nå. men må vente litt med å fortsette for nå er det mat og kalender tid.

Linn Helene

08.12.2011 kl.00:32

JentaSomDelerSineEgeneÅndelige: det er ord ja, jeg er kjempe flink til å skrive . god forståelse for ord og betydning. jeg kan bare ikke stave :-)

ikke ser jeg feilene og ihvertfall ikke hvordan de burde være.

men jeg lærer meg noen nye ord hvert år, så jeg er blitt mye bedre på å skrive.

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits