hits

splittet verden

jeg sa til en jente på 13 år for noen dager siden at historien min var for sterk til å deles, men siden den i dag ikke vil slippe taket på meg skall jeg prøve allikevel. den kommer til å komme i mange deler, den er lang. dette er bare en basis om hvordan ting virkelig var rundt meg. jeg har ikke gått direkte inn på mobbing eller noe av det som har skjedd etter jeg ble 13 år.

å vokse opp med splittet familie

mamma har alltid sagt at jeg var en solstråle av en baby, jeg gråt sjeldent og strålte som sola. men etter som jeg ble eldre forandret dette seg. etter å ha hvert englebarn i 1 1/2 år begynte jeg å få soveproblemer, jeg sov rett og slett ikke. i senere tid er det mange som har ville komme med gode råd om meg og søvnvanene mine. men tro på meg når jeg sier at det startet før tv spill og tv. mitt problem er totalt mangel på naturlig sovemønster, jeg må sove når jeg er trøtt og være våken når jeg ikke er det. etter som jeg ble sykere har det gått til et ekstremt behov for søvn, men fortsatt helt ute av kontroll.

Mamma og pappa skilte seg lenge før jeg kan huske noen ting, og min pappa sin nye kone kom også inn i livet mitt så tidlig at jeg ikke kan huske noe annet. for meg har dette hvert helt naturlig og jeg er like glad i stemoren min som pappaen min. problemene våre var ikke skilsmisse og krangel om barn, det var to holdninger til livet som kolliderte sammen over en liten jente, som ingen da viste hadde asberger og ville se på det hele som ekstrem tortur.

mamma var ganske fri spirit av seg, vi hadde regler og oppgaver i huset, men ting var ganske fritt. hun brukte tid på små aktiviteter med oss som maling, trolldeig osv. det at jeg ikke kan huske så mange regler var ikke det at de ikke var der, de var bare så inneforstått at jeg ikke la spesielt merke til dem.

hos pappa var det andelenes, stemoren min kommer fra en misjoner familie som vet hvordan det er å ha det ille, de har sett det. her var det ikke lov å hente seg juice ut av kjøleskapet uten å spørre om lov først. for skulle man ha drikke holdt det egentlig med vann. men jeg har alltid slitt med å drikke vann. dette livet var sjokkerende for meg og broren min som var vant til det helt motsatte og ble forvirret når vi fikk kjeft for å gjøre naturlige ting.

det var også her jeg lærte verdien av dobbelmoral. de var veldig strenge på at jeg skulle drikke vann eller saft, men selv satt de hele tiden å drakk brus. du skulle ikke spise godt, men selv spiste pappa på sukkertøy hele tiden. vær for seg elsket jeg dem begge to, men sammen prøvde de bare å vise hvem av dem som var strengest og jeg hatet det.

jeg var veldig mye alene når jeg var hos pappa, dette gjorde også saken med maten vanskelig. vel og merke jobbet de i samme bygg. men de lot meg være igjen i leiligheten oppe mens de jobbet nede. så om jeg skulle spørre om noe måtte jeg enten gå ned på kontoret dems og håpe de ikke var opptatt, eller ringe ned å håpe de ikke var opptatt. kort sagt, dette var en regel jeg ga f... i. selvfølgelig skal det ikke være slik at du er livredd når du går å henter deg mat eller drikke hos faren din, men sjansen for at de skulle se meg var utrolig liten. de kom opp kanskje en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje for å se til meg, kanskje for å ordne noe. men hovedsaklig var jeg alene fra jeg våknet til 7- 8 om kvelden.

jeg var ikke alltid alene hjemme der, veldig ofte tok pappa meg med på jobb. da satt jeg i en kasse eller i noe lys i timevis alene og prøvde å ha det både moro og underholde meg uten å gå i veien alene. Det finnes veldig mange gode minner om å vokse opp backstage, jeg fikk et innblikk i et liv som mange tenker mye på og ingen møtte så mange kjendiser eller hadde hvert på så mange konserter som jeg. men om det var morsomt å løpe i mellom kjendisene i noen timer tok det ikke helt over for alle timene det tokk å sette opp og ta ned senen og jeg bare var i veien.

noe av det mest positivet med oppveksten min var sommeren. mens mamma var stabil, trygg var hun også en alenemor med to barn som var hos faren sin annen hver helg, om han dukket opp. hun klarte å fullføre juss studiene og etter hvert fikk seg full jobb. det var ikke mye penger hos oss og lite fridtid til å ha store opplevelser. Jeg var på hudøy 11 dager om sommeren og mye på båten til pappa.

jeg elsket båten, vel jeg elsker vann og fart. de har fortalt meg at jeg måtte bindes fast når jeg var liten fordi jeg bare løp på sjøen. enten båten gikk eller sto stille. sommerne mine var fylt med sjø og vann. samme hvor jeg dro fikk jeg venner, jeg så ut som en liten engel og har alltid hvert veldig inkluderende. ikke redd for å ta kontakt heller, så jeg lekte med alle barna på brygga. fiske krabber eller småfisk med hov var favoritt.

jeg føler det er viktig å ta med dette for å vise at selv om enkelte ting var vanskelig hadde jeg det også veldig fint med familien min. mens pappa tok oss med på båtturer rundt om kring, var mamma flink med små opplevelser når vi var hjemme. hun tok oss med på tøyenbadet, eller for å bade i skogen. vi var på turer til venner av henne og feiret sankthansaften hovedøya.

på en måte høres dette ut som ett perfekt liv, men det er alltid ett men... 

det var noe som gjorde livet til denne lille jenta veldig vanskelig, sykdommer. både fysisk og psykisk. de fysiske skal jeg skrive om mer senere, men asbergeren var ett stort problem i denne idylliske verden. og ikke bare for meg, men for familien min også. 

jeg fikk hysteriske sammenbrud av veldig små ting, i dem sine øyne. der de syntes jeg var vanskelig og kranglete følte jeg meg sviktet, dolket i ryggen, redd osv... det tok meg en diagnose for å forstå hvordan de ikke kunne se hvordan de torturerte meg til tider.

jeg trengte trygghet og ærlighet og at folk var klar når de fortalte meg ting. rett og slett ting som voksne ikke bryr seg om. jeg ser det nå også, som voksen hvor lett det er for voksne å lyve til barna sine for å få dem til å gjøre som de vil. i stedet for det de har sagt.
i stedet for å si jeg er så lei for det, men vi rekker ikke lekebutikken sier de bare til barnet at jeg sa aldri vi skulle i lekebutikken. og om barnet blir lei seg fordi du knuser en liten forventing de har. kanskje den tingen som har fått dem til å holde ut all den andre handlingen, det løftet om belønning, så synes vi de er vanskelige og kjefter på dem.

slike løgner rev meg i stykker, sammen med usikkerheten rundt hvordan reglene kom til å være neste gang jeg så pappa og stemoren min (ikke neste besøk, men neste gang i løpet av dagen). smerten jeg opplevde når noen løy til meg var ubeskrivelig. i tillegg til dette kalte de meg en løgner fordi jeg irettesatte dem og sa til meg at jeg var vanskelig og at jeg måtte skjerpe meg. timene med smertene som ingen så + at de truet meg med å ta fra meg ting eller straffe meg om jeg ikke bare aksepterte dems historie. jeg fikk aldri trøst eller forståelse aldri en unnskyldning eller trøstende armer som la seg rundt meg og hjalp meg med de intense smertene.

de viste det ikke, men de var på grensen til å skape en sosiopat. mitt hat tilmennesker innen jeg var 13 år var så sterkt at jeg innimellom er overasket over at jeg kom meg ut av det. vel nesten. jeg hater fortsatt mennesker, men må ser jeg naturen i dem og forstår det bedre. men min lærte kunnskap om at man ikke kan stole på myndigheter eller folk over deg, og mitt hat for disse sitter i en dag i dag.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin