mareritt rommet

å leve med asberger er ikke lett, det er mange små ting jeg sliter med som folk vanligvis ikke tenker så veldig mye over. denne gangen handler det om et rom på sykehuset.

først må jeg forklare at jeg fort blir utrygg om jeg har store områder rundt meg, ikke fordi jeg er redd for åpne plasser, men fordi at jeg trenger fullstendig kontroll over området rundt meg for å kunne slappe av. jeg har også problemet med at når ting er urettferdig blir jeg rasende og lei meg selv om jeg forstår grunnen. til slutt - jeg klarer ikke mange mennesker rundt meg, så muligheten til å lukke dører er viktig.

på tirsdag formiddag ble jeg flyttet over til et observasjons rom, jeg skulle være her fordi testen jeg skulle ta trengte utstyr som ikke var på det originale rommet mitt. observasjons rommet besto av et stort rom med fire senger, to bord man kunne sitte ved og et bad.

jeg ble plugget til en maskin og fikk beskjed om at jeg ikke kunne forlate dette rommet, jeg fikk gå så langt ledningen nådde. jeg satt lenge å prøvde å roe meg ned på rommet, men det gikk ikke. jeg er en bestemt liten jente så jeg ringte rundt til alle jeg turte for å få prate med noen. ett rom skulle ikke få ta knekken på meg.

døra sto oppe til resten av avdelingen og jeg følte at folk tittet på meg mens de passerte ( noe de gjorde, for det er delvis orienterings taktikk å få med seg hva som er bak åpne dører) jeg turte ikke å lukke døra siden dette var et felles rom. etter lunchen ga jeg opp og lukket døra, da var angstnivået mitt ganske høyt.

til min store glede hadde en sykepleier hvert inne å hentet lunch brettet mitt og lukket døra etter seg, så det var greit at den var stengt. så satt jeg i timevis og hørte på lydbok og håpet intenst at det ikke skulle komme noen andre på rommet. når klokken gikk over fire kunne jeg puste lettet ut, selv om det var stort fikk jeg det for meg selv.

jeg fikk besøk av mamma og tanta mi og spiste middag mens de var der, etter dette skulle jeg legge meg til å sove. klokken var bare 6, men allikevel var jeg utslitt. jeg går igjennom det store rommet å slår av lys, lukker gardiner og gjør meg klar til  å legge meg, i det jeg legger meg kommer det på ett intenst hvitt lys fra ovenfor senga mi. jeg hadde ikke lagt merke til det før, men det var vinduer fra ett annet rom inn på observasjons rommet. jeg trodde det var et lager eller noe slik og at lyset kom til å gå av, men nei da. da en sykepleier kom inn og jeg spurte fikk jeg beskjed om at det var et rom på den andre siden og at jeg bare måtte leve med lyset. ( det gikk ikke ann å se igjennom vinduene, så aner ikke hvorfor de var der)

jeg er fast bestemt på å klare meg igjennom denne testen så jeg klager ikke, men finner meg i at jeg må sove med dette intense lyset i øynene. man kan trygt si at jeg sov dårlig og våknet ofte. klokken 04.30 våkner jeg igjen og står opp. jeg slår på lyset og forbereder meg på å måtte vente i fire timer til sykehuset våkner. ikke noe problem jeg har jo ipaden, kryssordene mine og lydbøkene mine. men så fort jeg en sykepleier kommer inn på rommet slår hun av nesten alle lysene og sier at jeg ikke kan ha dem på grunn av vinduet over til det andre rommet. jeg sitter jo koblet fast til rommet og kan ikke gå ut så jeg må sitte i halvmørket alene i fire - fem timer.

innen jeg får slå på lyset har jeg intens hodepine av å sitte i mørket og er veldig sliten av å ikke ha få sove grunnet lyset. jeg klager intenst til sykepleierne og sier at de må få satt opp gardiner ved de vinduene, dette var rett og slett uaksetabelt. men utslitt og lenket inne på et rom jeg virkelig hatet ga jeg ikke opp. jeg satt i hjørnet mitt og spilte på ipaden stille for meg selv. men så kom en lege inn. han snakket litt med meg og hintet intenst om at anfallene mine kanskje kom av at jeg ikke var aktiv nok. men anfallene kom jo mest jeg var aktiv, det er de som har gjort at jeg ikke klarer å være aktiv. han spurte ikke engang, han hintet om og om igjen. jeg som trodde jeg endelig av over den runden med at alt dette var min egen skyld, jeg brøt  rett og slett sammen i tårer ( fortsatt i halvmørket), jeg satt å gråt i stolen i over en time. siden jeg var så sliten klarte jeg ikke å slutte. en sykepleier kom inn og pratet med meg om kattene mine og roet meg litt ned, men det tok ikke lang tid før jeg begynte å gråte igjen. jeg bare satt å smågråt og viste lite at jeg egentlig hadde panikk, men kroppen var for sliten til å gjøre noe annet enn å gråte.

da frokosten kom tenkte jeg at mat ville hjelpe og tvang i meg ett halvt rundstykke, lite viste jeg da at dette kom til å gi kroppen nok krefter til ordentlig panikk. jeg satt i stolen og gråt enda og en sykepleier kom inn og så på koblingene på hodet mitt, hun så først ikke at jeg gråt og sa senere at jeg måtte da ikke gråte, det gjorde meg mer sliten. hater når helsefolk tror de er smarte å kommer med slike uttaleser, jeg valgte jo ikke å gråte, det var ikke slik at jeg bare kunne stoppe. tilslutt la jeg meg på senga og gråt nesten en time her også før jeg ga opp og ringte på sykepleier og beordret dem å koble meg fra og få meg ut av rommet. så fort jeg var ute av rommet roet angsten seg mange hakk og de fikk meg inn på det nye rommet igjen. utslitt resten av dagen prøvde jeg å  holde humøret oppe og det gikk helt til de stakk meg i ryggen.

hele tiden på det rommet ble filmet, de håpet jeg skulle få et anfall og at de kunne registrere det, dessverre kommer ikke anfallene mine på kommando og i stedet for muskelkrampe anfall fikk jeg panikkanfall. 

3 kommentarer

Eldeen

24.11.2011 kl.13:48

Uff, dette hørtes ikke særlig moro ut, og det tror jeg de aller fleste kan si seg enig i. Jeg synes du har vært flink! :D

Linn Helene

24.11.2011 kl.14:55

Eldeen: tusen takk, det har ikke hvert morsomt men jeg kan håpe det har gitt resultater.

Eldeen

30.11.2011 kl.13:05

Det får vi håpe. :)

Skriv en ny kommentar

Linn Helene

Linn Helene

32, Oslo

skarp og søt naiv og smart sterk og sliten du vet aldri hvilken side av meg du møter på, den skarpe og skeptiske tunga eller det varme og nesten naive hjertet. jeg er den du oppsøker for hjelp, den som biter fra seg når det trengs. drømmekjæresten min en en dataspillende goth drage. notangel@gmail.com

Norske blogger
CURRENT MOON
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits